Tilliten

Nå har det skjedd igjen. Jeg møter meg sjøl i døra, rettere sagt svaiende på dørstokken uten helt å vite om jeg skal forsette å hilse, eller om jeg skal snu og luske avgårde i motsatt retning. Jeg opplever mye fint i min jobb som kundebehandler. Det er jo det jeg er. Servicemedarbeider. Som regel handler det om å si hei! på en hyggelig måte, og deretter fortsette i samme stil til handelen er avslutta, og kunden har fått varen, penger og kvittering, samt et "ha det bra!". (Der siste del av frasen er på vei oppover hva tonehøyde angår. Det ligger også et lite, innbakt "velkommen igjen ved en senere anledning, æ glær mæ!" i disse tre små ordene.) 

Noen ganger svarer jeg også på spørsmål. Ganske ofte egentlig. Noen er vanskelige, noen er lette, noen er helt og holdent på sin plass, mens andre frågor er fullstendig malplasserte. Spør i butikken ved sia av, liksom. Noen spørsmål blir man glad av, noen spørsmål blir man lei, og noen spørsmål ser man ikke poenget med å svare på. (Men jeg gjør det likevel, jeg er en kundebehandler med yrkesstolthet. Her finner vi samme innstilling som hos trivelige pedagoger; Ingen spørsmål er dumme.) Jeg liker å svare på spørsmål. Det gir meg integritet og sårt tiltrengt sjøltillit. Likevel. Noen ganger går det nesten gæærnt. Da går kunden, mens jeg, kundebehandleren, må ta et fri-sekund for å ta meg inn igjen. Kunden aner kanskje fred og ingen fare. Ofte har de også fått et svar når de går, uvitende om hva de har forårsaket. Jeg derimot, står alene igjen bak disken, en servicemedarbeiders skjold. Dessverre kan den som regel ikke beskytte mot det onde som intetanende kunder kan få seg til å si. Når det kommer til spørsmål, nemlig, så prøver jeg ofte å gi tilstrekkelig informasjon først, slik at kunden slipper å stille spørsmål. Jeg tar meg av dem. Jeg mener det i hvert fall sånn.

Et konkret eksempel: En kunde kommer til disken, og ser veldig trivelig ut. "Hei!".  Det viste seg at han likte Frank Sinatra. Han ville ha en DVD, en sånn til å se på. Om vi hadde det? Jo, men de er ikke inne akkurat nå. Noe av det er vanskelig å få tak i, ofte bare i USA-versjon på sone 1 og dermed ikke alltid spillbart. Men denne dokumentaren, med flere konsertklipp og en ganske god oversikt over alt han har gjort. Både fløtemjuk crooner med strykere og det som nærmer seg respektabel jazz. Tenk det. Frank, det er gutten sin det. "Vi får den jo inn igjen, så jeg kan legge den av til deg, evt. sjekke om det fins noen andre alternativ."  Pause. (Her rekker jeg å tenke at kanskje det holdt med info for denne gang, han må jo være overbevist nå. Men..)

"Du vet hvem Frank Sinatra er?"

Aouch! Lett latter, jada, han er en trivelig kar ;) 

"Jeg tenker litt på det,jeg , så kommer jeg innom igjen. Hade, takk for hjelpa!" 

Jo, vær så god.

Der. Har du mangel på tillit. Et skoleeksempel. Og det skjer egentlig ganske ofte. Langsomt har det også formet seg et spørsmålstegn i mitt indre. Er det et personlighetstrekk ved meg; at jeg ikke vekker tillit? Er det slik at jeg som person ikke utstråler det nødvendige, det som skal til, for at hvem som helst skal kunne stille meg et spørsmål og håpe på eller vente et svar. Snakker vi realfag og astrofysikk, greit, jeg er ubrukelig. Men jeg hadde jo i det lengste håpa at..du vet.. at jeg kan brukes til noe. 

På en annen side. Jeg skal jo tross alt være lykkelig over at noen gidder å stille meg spørsmål i utgangspunktet. Det er rart med det, altså, men jenter har lite peiling på musikk og film og hippe ting. Og som min gode bandkollega påpekte, jenter er ikke bare dumme og lite informert, vi er også tunghørte. Så hvis du skal spørre oss om noe så må det skje sakte, høyt og tydelig.

Dette til informasjon.

Voksesmerter

Har du sett den nye reklamen for miljøagentene? Der unger konfronterer sine intetanende foreldre som følge av feilsortering. Det nye Blekkulf på et vis, bare at nå er det alvor, og en merker det på stemninga. Denne gangen er den et par hakk mer alvorstung enn "skru av motoren din gjøk"; "Jeg er ikke sint(?) jeg er bare veldig,veldig skuffet!".

Jeg blir òg stadig oftere skuffa. En vond følelse, vil jeg påstå. Og jevn. I hvert fall har den vært jevnt tiltagende det siste halvåret. Jeg er blitt eldre, ok(ingen Blekkulf-miljø-"dektektiv" lenger,altså..), men det er ikke dermed sagt at jeg må ta aldersangsten på alvor. Ikke enda. Likevel er det en sammenheng. Jeg blir eldre, på vei mot den evige tilstanden som kalles voksen, og som oppstår og forblir varig et eller anna sted mellom 12 og 100 år. Samtidig observerer jeg at jeg ved flere og flere anledninger, spesielt i forbindelse med NRKs nyhetssendinger kl 19.00 hver dag, opplever denne overveldende følelsen. Jeg blir skuffa over den andelen befolkninga som automatisk har inntatt denne posisjonen som voksne, og som da også forsøker å fylle denne rollen på den måten de tror er korrekt. Og noen av dem fikser det også, på et vis. Også finnes det også de som misbruker sin voksen-væren på en måte som gjør meg fullstendig målløs. Stum. Jeg orker ikke tenke på de ulike tilfellene en gang. Ikke enkeltvis. Jeg kan tillate meg å tenke på dem som enn masse. En klump. Det er ofte slik skuffelse opererer, så det er i alle fall noenlunde autentisk. Men det finnes ingen utvei heller. Det er ikke alle som på gunstig tidspunkt blir plukka opp av Peter Pan og gitt enveis-billett til Neverland. Heldigvis er det relativt få, dermed vil de som aldri blir voksne også befinne seg et sted i nærheten av deg og meg. Betryggende. Avvæpnende. Enten er du menneske, eller så er du en liten lort. Jeg skulle gjerne lært meg kunsten å skyggebokse. Gjerne med(mot..) Arne Næss, men siden den muligheten dessverre utgår skal jeg heller stole blindt på værmeldinga, slik voksne gjør, og stå klar med akebrett og boblebukse når årets snøfall har meldt sin ankomst til helga.
Det er ikke sånt som voksne gjør, men alle mine overbevisninger tilsier derfor at det er det eneste rette.

Bach & Lennon

Jeg har flytta pianoet inn i stua. Lennon med gitaren kikker ned fra veggen, og spottene i taket er praktisk plassert slik at vi oppnår en viss sceneeffekt. Gyldenløves forvandles på magisk vis, flere ganger om dagen, til et spillested av det mer prominente slaget. Das wohltemperierte klavier står oppslått på notestativet for alle som vil prøve seg, men til nå er det kun Anka som har gøtts til å sette avgårde. Og i dag ble cembaloknappen oppdaga for alvor. Nå er det ingen vei tilbake. 

Hvordan cembalolyd kan trigge blogger-instinktet er foreløpig uvisst, men det er med Bach som soundtrack og Lennon som vitne at jeg erklærer sag & sang for åpnet. 

Ønsk meg lykke til.

God natt.