sag & sang

Opplevingar.

2012-02-13T18:52:00.002+01:00

Dyr.

Tog.

Tidlig oppe.

Intern humor.

Merkelige syn 1.

Merkelige syn 2.

Tog 2.

Hjem igjen.

HedOpp-Chicks

2012-02-10T13:28:00.000+01:00

Heme.

2012-02-07T21:11:00.001+01:00

I et hjem der flertallet jobber innen
Skriving og grubling og anna type formarbeid er kaffemaskina en viktig investering.

På vei til jobb.

2012-02-07T16:02:00.000+01:00

Og kontoret ser sånn ut:

H&M sokkehælvete.

2012-01-28T16:08:00.000+01:00

Jeg skriver, altså prokrastinerer jeg.

2012-01-26T11:58:00.000+01:00

«– Bygg et hus over et ﬂygel – og bygg det slik at utsikten rykker inn i rommene som deres viktigste dekortive element» – omtrent slik lød byggherrens oppdrag. Fruens ﬂygel skulle være husets hjerte.

Husets hjerte! Fint, a'gitt.

Overnevnte sitat er fra teksten om Villa Rise på Hamar, en funkisperle ved Mjøsas bredd, bygd rundt et flygel. Jeg har ikke noe flygel. Det skulle jeg gjerne hatt, men slik er det ikke. I stedet har jeg (blant anna) et sånt:

Og jeg har lenge tenkt på at jeg syntes det fortjente litt finere omgivelser. Om ikke et funkishus ved Mjøsbredden (sukk), men kanskje ei litt finere bokhylle?

Ikke noe vondt om Billy fra Ikea, redda fra huseiernes kjeller,
men han har blitt noe mørk (til sinns) gjennom åra.

Dette virker kanskje søkt, men i min skrivehverdag trenger jeg noen utfordringer, og gjerne utfordringer som på finurlig vis kombinerer venstre og høyre hjernehalvdel. Derfor satte jeg i gang et lite oppussingsprosjekt.

Og kombinasjonen skriving og maling så omtrent sånn ut:

Tru det eller ei, men et sånt oppsett gjør underverker når en prøver å trøkke ut nye fine ting. Repetative øvelser som kombinerer ikke-tenking og tenking.

Detta er det som funker for meg, i hvert fall. Jeg skriver, altså prokrastinerer jeg.

Med i maledragsuget gikk også ei lita bokhylle som min kjære har snekra (!) til meg for å få plass til Prøysens samlede i 12 bind som jeg fikk tak i da vi kjørte innom bokbyen i Fjærland (Kjærleik!) i sommer. Jeg er et rikt menneske.

Apropos rik, fargene til hyllene er inspirert av dennetrivelige tassen, en "Hermes Baby" som i tillegg til vår Tandberganaloge båndspiller står som påminnelse her i heimen om at alt var bedre før. Sånnrent bortsett fra muligheten til å gjøre ting om igjen, den er blittbetraktelig bedre med åra. Takk og lov for det. Uansett.

Sånn ble det, og sånngikk det:

Tattaaa!

Har ikke ord

2012-01-20T09:27:00.001+01:00

Endelig er dagen her!

2012-01-19T15:05:00.000+01:00

Dette er skalden som står bak plata jeg hørte aller mest på i 2011. Anbefales!

Stakkars Oscar, han som skal imøtekomme mine enorme forventninger
til kveldens konsert på John Dee.
Men det går nok så det griner, jeg trur det blir magisk.

Og om du ikke har billett og skjønner at du ikke kan gå glipp av dette, hiv deg rundt, ta et tog, (sjøl om du befinner deg i Trondheim kan du faktisk såvidt rekke det hvis du drar NÅ!) ring billettservice, dette vil du ikke gå glipp av!

Forresten, plata hans "Stockholm i mitt hjärta" ligger inne i denne spillelista i Wimp.

Eller du kan høre her: (Lettvint, a gitt!)

Ny fjong radio...

2012-01-17T10:51:00.000+01:00

...men noen ting er og forblir SÆRT!

2011

2012-01-16T09:36:00.000+01:00

Jeg har gått litt fort fram.

Jeg har ikke oppsummert det foregående året før jeg begynte på det nye.

En overlapping der altså.

Men her er de. Seksten damer (i front..) og en mann.

OG. Jeg har laga albumliste i Wimp.

OgsÅÅ er 2012 i gang.

Spilleliste Herrrr

En dag i livet..

2012-01-12T13:07:00.000+01:00

Øving til tidenes tur, Trassviser og tordenskrell !

Te-tid.

2012-01-10T13:05:00.000+01:00

Anka, vil du komme på te en dag?

Skriv!!

2012-01-09T12:28:00.000+01:00

Med godt skal ondt fordrives.

2012

2012-01-06T09:18:00.001+01:00

12 strengeren fortjener nye strenger i 2012.

Hvorfor elsker vi nordmenn svenske visesangere?

2011-09-30T14:05:00.000+02:00

Det er overskriften til Robert Hoftun Gjestad i Aftenpostens ukentlige fredagskommentar på musikksidene. Aktuelt. Spennende? Det er jo sant; vi nordmenn elsker svenske visesangere.

Jeg elsker svenske visesangere fordi det er akkurat så på avstand at det blir eksotisk, og akkurat så nært at det bevarer de umiddelbare følelsene av relasjon til temaet, flauheten fordi språket er likt og dermed treffer det meg raskere og tyngre.

Alt dette og mere til i Gjestads kommentar er vel og bra. Jeg blir bare så inni svarte granskauen jævlig forbanna og en smule oppgitt når han kommer til eksemplene. Han nevner svensker som Lundell, Thå-,Hell-, og Sundström, Oscar Danielson og Wiehe. Og sammenligner med nordmenn som Henning Kvitnes, Odd Nordstoga og Stein Torleif Bjella. Blant disse finner jeg noen av mine aller største helter.
Men.

Er det bare menn som kan være visesangere?
Er det kun menn som kan fylle rollen som skald?

En av de som nettopp har syngliggjort at nordmenn elsker svenske visesangere er
Melissa Horn. Også svensk. Det var hennes Kungsholmens havn vi klamra oss til etter 22.juli, ikke kom og si at damer ikke makter å skrive om de store tinga. I tillegg har vi latterlig flinke, reflekterte folk som Annika Norlin i Säkert!s skikkelse, Sofia Karlsson, Anna Järvinen, ferskere Charlotte Berg, Edith Söderstrøm, og Lisa Nilsson bør også nevnes, tross alt... Av norske visesangere kunne han tatt seg bryet med å nevne Tonje Unstad, Anne Grete Preus, Kari Iveland, nå avdøde Hilde Heltberg, Siri Nilsen, Kari Bremnes, Unni Wilhelmsen.

Skjerpings. Ikke kødd med forbildene mine!

Skjær mæ laus.

Gleden ved økologiske egg..

2011-09-20T10:34:00.001+02:00

>
> Inni er vi like, osv....
>

DRIT I SIVERT HØYEM!

2011-09-16T09:26:00.000+02:00

I dag er det Hanne Kolstø sin dag.

Jeg har venta innmari lenge på denne plata. Her snakker vi ååår! Og nå som Soundtracket til høsten 2011 har meldt sin ankomst kan jeg igjen slappe av.

Hør plata på Spotify eller WIMP .

Hvorpå du kommer til å ønske å eie plata, men den finnes bare på Vinyl,
så da må du først innom å kjøpe platespiller.
GOD HÆLJ!

FINE FOLK!!!

2011-09-13T19:30:00.000+02:00

REKLAME!

Jeg begynner et sted midt på.

Forrige uke ble Marianne Engebretsen ukas urørt med låta FIGHTER.

(Og skrivi om i Dagbladet.)

HØR:

Fighter.mp3 by Marianne Engebretsen

Bernt Moen har gitt ut 3 helt fabeltastiske plater, de er så bra at jeg i dag svarte på Star Wars kviss på filmpolitiet på P3 sine nettsider hvor de skal gi bort et samleobjekt som ser sånn ut:

Og hvis jeg vinner skal Bernt få det.

Utdrag fra platene kan du høre her:

Pål Rake gir ut en EP 19.september.

HØR! Så Får du som fortjent.

Får du som fortjent by Pål Rake

Og. Ikke minst. Hanne Kolstø gir ut "Riot Break" 16. september, og her er "The city". Tatt opp i Gata mi, lenge leve Gyldis!

Hanne Kolstø - The City from NORSEMAN Productions on Vimeo.

Størst av alt. Tross alt.

2011-08-01T19:26:00.002+02:00

Da det smalt 22. juli sto jeg i Domen på Hamar og lo og fjasa, samt øvde på

Bruremarsj fra Valdsøyfjord.

Og jaggu ble tidenes fineste brurepar gift, gitt.

Gosh.

2011-07-28T10:41:00.000+02:00

Sirener

2011-07-27T12:30:00.001+02:00

Det er rart det der med autoriteter.
Det ligger vel et behov for slike i menneskesinnet, vil jeg tro, i større eller mindre grad. Det sto også klart etter å ha sett hierarkiet utspille seg mellom vektere fra tre forskjellige firmaer og med ei lita tøff politidame på udiskuterbar 1.plass da diverse statsråder og kongelige skulle geleides fra Nobels fredssenter og til scena på rådhusplassen. Da politiets innsatsleder sekunder etter forserte den samme strekningen med rask og besluttsom gange spratt de samme vekterne og politi i alle retninger for å gi plass.

Men noe har skjedd.
Et møte med en enslig politibil i utrykning, med sirener og i full fart en helt vanlig tirsdags formiddag framkaller hjertebank og nervøse blikk fra både undertegnede og andre, og tanken om at "hva har skjedd nå" melder seg.
Da har vel vårt lille land forandra seg en tanke allerede.

Hvordan kan dette gå rundt?!

2011-07-08T12:57:00.000+02:00

2011-07-04T20:31:00.001+02:00

Sånne dager..

2011-07-04T20:29:00.001+02:00

2011-06-27T21:23:00.000+02:00

80talls pizza. Et begrep.

2011-06-08T14:25:00.001+02:00

Likestilling?!

BOB!

2011-05-24T12:10:00.000+02:00

God Bob-dag.

70 år, det er jaggu ikke verst.

Åpen bok

2011-04-12T17:44:00.000+02:00

I dag har Siri Nilsen bursdag!

Derfor: Tidenes låt, Hurraa!

EEEHYYYY!!

2011-04-08T17:01:00.000+02:00

AIAI!!
EYYH!!

YOUR HEADLIGHTS ARE ON!

Opplevelser.

2011-04-03T11:57:00.002+02:00

Du ska få en dag i mårå,

som rein og ubrukt står -

Hva skal jeg med den, jeg hadde en i går.

Svartsvidd, men lugn humor på amfiscenen på nationaltheatret.
Pingviner i Sahara.

Gressenke-valsen.

2011-04-02T13:16:00.001+02:00

Gressenke igjen.

Nyter det så lenge det varer. Kultursjokk med Susanna Wallumrød på Litteraturhuset i går, Pingviner i Sahara på Nationaltheatret i dag, samt klædd i bringen av den utrolig fine Bob Dylan-fæn-reportasjen i DN i dag. Anbefaler alt!

Rydder i heimen akkompagnert av tidlig Jan Eggum på vinyl.
Må passe på nå, samboer'n er ikke spesielt begeistra for bergensere,
det gjelder nok mest dialekta.

God helg!

Hurra for Hanne!

2011-03-30T13:10:00.000+02:00

Sunnmørske damer skal man ikke kimse av.

Hør på Hanne sin "The city" og se "Lockstitch" fra Thelma and Clyde (hvor Hanne utgjør Thelma), hør plata til Hilde Marie Kjersem; "Let's let go."
Så kan vi snakkes over sveler og kaffe ein anna dag.

The City by Hanne Kolstø

There's A Change Coming (mp3) by falck

Nei, jasså sier'u det.

2011-03-15T10:28:00.000+01:00

I Aftenposten i går:
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4059767.ece

Den britiske forskeren Ann Bamford reiser rundt og forteller om "The Wowfactor": Viktigheten av praktisk-estetiske fag i skolen, og hvordan disse fører med seg positive ringvirkninger også innenfor andre fag.

Norge har gjennom L-97 hatt fokus på viktigheten av kunstfag i skolen, og har skilt seg ut nettopp ved å vektlegge kunstfag for fagets del og ikke den positive virkningen det har vist seg å ha på de mer målbare fagene. Dessverre kom det en bulldoser kalt "Kunnskapsløftet" med Pisa-panikken som sjåfør, og det å få orden på de norske elevenes resultater i nasjonale prøver ble første prioritet. Som en konsekvens ble kunstfag som en obligatorisk del av lærerutdanningen kutta ut, og om du nå tar en høyere utdanning innafor kunst og har lyst til å undervise kan du regne med å høre ordet "tverrfaglig", og "realfagorientert" et par-og-tredve ganger. Kunst har nemlig ikke egenverdi, det er ment som motivasjon og gulrot for å gjøre det bedre i alle andre fag. Men nå, altså: The wowfactor. Kunst og opplevelse er viktig!

Artig med alt som går rundt og rundt og rundt og rundt..

MADS!

2011-03-09T19:27:00.000+01:00

Mads Eriksen - M - er tilbake!

O, salige lykke, hverdagen kan igjen begynne!

(Jeg forstår egentlig ikke åssen jeg har klart meg uten...?)

Ingen priz.

2011-03-07T11:44:00.001+01:00

Men læll!

Veldig fornøyd med spellemannhelga, i hvert fall nå som den er over.
Jeg var kvalm hele lørdagen, og det slapp ikke taket før vise-og nykommerkategoriene var passert.
Da var det dags for festligheter! En trivelig kveld!

Det som var mest stas var at artister og fine folk jeg ser opp til ble belønna med pris! Jeg kan nevne i fleng, men velger å trekke fram Rasmus og verdens beste band som leverer trøndersk kvalitet over hele fjøla. Her e puppan te pappa!

(PS: Hvis du tror at Rasmus og VBB kun leverer låter med litt tabu innhold, så kan du også hør på perlene sovemedisin, Tante på Tustna og Bekken fra forrige plate "Kyssing e hæsli'". Klassiker!)

Jeg skal fortsette å jobbe, og brukte gårsdagen til å tenke på hva jeg skulle gjort hvis jeg hadde fått pris for debutplata mi. Lagt meg ned å velta meg i laubær? Det passer seg liksom ikke... I stedet gikk det en mild faen i meg gjennom bollebakingsprosessen i går, og enden på visa (eller poplåta..) er vel at jeg rett og slett må komme opp med noe som er enda bedre. (Lett! Heh..)

Fred ud.

Stella

2011-02-11T10:46:00.002+01:00

Dagens Aftenposten, 11.februar, kulturdelen.
Intervju med Stella Mwangi i forbindelse med Grand prix.

Om deltakelsen i Grand prix har jeg egentlig ingen kommentar. Det som er kult er at reportasjen gir et bra bilde av en norsk musiker og låtskriver som for alvor er blitt synlig for det norske folk gjennom Grand prix. Akkurat sånn man kanskje har et ønske om at Grand prix skal bli? Vet ikke. Uansett: Konge!
Stella er ei språkmektig, arbeidssom og intelligent dame som gjør bruk av bakgrunnen sin på best tenkelige, og ikke minst naturlige, måte. Hun framstår tydelig, entusiastisk og sprudlende også når hun ikke står på scena og framfører Haba-Haba. Proff.

Så hvorfor, journalist Kaja Korsvold, ser du det som nødvendig å stille det siste og avgjørende spørsmålet i reportasjen;

Er det sant at du har laget hele "Haba haba" selv?

Hvorfor!?

2010 - mjusik.

2011-01-17T23:21:00.006+01:00

Jeg vil også lage liste, men med veldig flat struktur.

Derfor, i tilfeldig rekkefølge, gir jeg dere mitt musikkår 2010!

Laura Veirs - July Flame

Jeg begynner med begynnelsen,

Laura Veirs sjuende album kom ut i januar, TADAA!

Når jeg hører på albumet nå blir jeg helt slått i bakken av hvor bra det er. For en Lyd! Banjo, trøorgel, masse kor, Fleetfoxes (?!), udødelig låtskriving. Drivende temaer som på begynnelsen av "Sleeper in the Valley", følelse av rom på "Where are you driving", og pop i tittelsporet "July Flame"

Jeg kjenner det i kroppen når jeg hører på den: Lyd og lukt og følelse av trikk og kaffe og Andreas' studio, og arbeidet med "Synlige hjerteslag", og kanskje er det Laura Veirs' fortjeneste at plata ble som den ble.

Susanne Sundfør - The Brothel

Slag i magen!

Min favoritt er "It's all gone tomorrow".

Jepp. Kort og godt.

Lucy Swann - La petite mort

Kætsjy!

Lucy Swann tar mye plass, men det er heller en hedersbevisning enn noe annet.

Eplemøya Songlag

Eplemøya Songlag ga ut plata si i mars.

På Musikkfest i Oslo og på den fantastiske Volumfestivalen, begge i juni, fikk jeg oppleve dem live. Jeg mener LIVE!

Vokal og folkemusikk, damestemmer av det særs dyktige og bøse slaget,varierte arrangementer innafor eget, godt spikra rammeverk. Definitivt gåsehudmateriale.

Sjekk "Kringspringaren", merk deg historien, og gjør deg klar til å oppleve

Eplemøya Songlag en gang i 2011!

GodtGrøsss!

Ingrid Olava - The Guest

Ingrid Olava er tøff.

Det er klart jeg skulle ønske at jeg var så tøff, men det holder at jeg har endel forbilder som er det. Sånne som Ingrid Olava.

The Guest er også tøft. Og sårt. Og fengende. Sånn som popmusikk skal være.

Dessuten er Ingrid Olavas kredibilitet og integritet etter min mening udiskutabel, både med bakgrunn i låtskriver-håndverket, albumet som helhet, valg av lyd og folk (Erland Dahlen, Jo Berger Myhre..) og, sjøl om det kanskje bør regnes utenom, LIVE.

Denne plata ble også behørig lytta til i min egen prosess og innspillingsperiode, spesielt i siste fase; mix og siste pålegg av vokal som ble gjort i Tromsø. Dermed lukter den også litt av Tromsø når jeg spiller den. Hvordan Tromsø lukter? Som "the guest" av Ingrid Olava.

Til slutt: Bassinga til Jo-Berger Myhre er definitivt ikke å forakte.

Og Springsteen-SAX!

Phone Joan - The Early Sounds of Joan

Jeg var skeptisk til Joan i begynnelsen, hu kom litt brått på. Det til tross for at jeg kjenner de som formidler Joans budskap. Man skal jo støtte opp det som kommer fra de nærmeste, sånn er det.

Etter en litt brå start, et voldsomt og insisterende 2.møte på Bylarm,

samt plate i september er jeg nå fæn.

Stolt videreformidler jeg Joans budskap som stort sett handler om død og fordervelse.

Jee!

Laura Marling - I speak because I can

Jeg føler jeg ikke har fulgt med godt nok, jeg vet jo hvem denne dama er, hørte litt på forrige albumet og har lagt merke til at bloggkollega Ole Jacob bringer denne dama opp til bevissthetens overflate med jevne mellomrom. Takk for deet.

Også fikk jeg den til jul! Det var lurt.

For plata er veldig fin.

Folk, på en måte, men nyere. Ferskere!

Men ikke historieløst, på noen måte;

"Rambling man" har både litt av Joni og Dylan i seg.

Ny og samtidig nostalgisk.

Post - a common rand of people

Denne har jeg allerede skrevet om, gitt.

Jeg er fortsatt begeistra.

Thelma & Clyde - White line

...Og når jeg først er i gang med Hanne Kolstøs avdeling...

Thelma & Clyde.

White Line.

Komboen Hanne og Trygve er bra, kanskje Trygve er nok motstand for frk. Kolstø?

Jeg veit ikke. Jeg kjenner musikken fra før, jeg kjenner både Hanne og Trygve og vet dermed ikke om jeg oppfatter musikken på ordentlig, altså at den kan stå alene.

Men innimellom føles det sånn, og da er White Line ei veldig bra plate. Og den fenger og sånt. Så da kan den vel det.

Stå alene, altså. Bra.

Se videoen til "Lockstitch."

Jæ - Balls and Kittens, Draught and Strangling Rain

Hør plata.

Jæ er egentlig Jessica Sligter som stadig beveger seg mellom Oslo og Amsterdam rent geografisk. Uttrykket beveger seg mellom folk, impro, jazz, og klassisk, mellom trygge og uventede vendinger, mellom driv og stillstand.

Så.

Janelle Monáe - The ArchAndroid

Jeg så Janelle Monáe for første gang på Øya i 2008. På den biiittelille scena nede ved vannspeilet (Odden?).

Jeg var definitivt ikke forberedt!

Dama er et fyrverkeri, og sto ikke stille mer enn milli-sekunder av gangen.

Musikken er en svær blanding av R'nB, hip-hop, pop og..diverse! Vokalen hinter innimellom med en snert av Lauryn Hill-slektskap, men læll; det går fortere i svingene på et vis.

Torun Eriksen - The passage

"Be like him" er en perfekt åpningslåt på denne plata, de første tekststrofene er gode førsteinntrykk. Torun Eriksen har en god evne til alltid å komme videre i melodiene og finne drivet sjøl om låta har sin identitet i å være stillestående.

Jeg skylder dessuten Torun en takk for oppdagelsen av Paul Simon (Alene altså, ikke sammen med han derre Art.) Både Paul Simon og Torun Eriksen løser møtet mellom singer/songwriting og groove på en sånn måte at de ikke gjør skade eller skam på hverandre. Heller langt i fra og tvertimot...

Säkert! - Facit

Jeg DIGGER "Hello saferide", og jeg DIGGER "Säkert!". Og i 2010 kom det ny plate! JOY!

Svenskene ligger milevis foran oss på mange områder, og det å skrive tekster på morsmålet innen popsjangeren er intet unntak.

Facit er befriende. Og igjen føler jeg Säkert! tar livet og tilværelsen på kornet og hiver det langt pokkerivold dit hvor folk flest ikke alltid får livet til å gå helt på skinner.

Der trives vi best.

På TAMPEN_

En skulle jo alltid ønske at en kan si "jeg var der når det smalt!". Sånn er det i grunnen sjelden. Det blir ofte bom. Hvor mange kan si at de var på et stav-relevant sted når Oddvar Brå brakk sin, liksom. Svært få i den store sammenheng.

Jeg innrømmer at mye har gått meg hus forbi i år, og jeg har lyst til å ta med noen på tampen som jeg mistenker vil gi meg mye glede inn i det nye året. Nemlig:

Holly Miranda - The Magician’s Private Library

Caitlin Rose - Own side now

Andreya Triana - Lost where I belong

Charlotte Gainsbourg - IRM

Du skal ikke se bort fra at denne lista blir lenger når jeg begynner å oppdage alle de jeg har glømt. Jeg legger meg flatt ned allerede nå, sånn for sikkerhets skyld.

Fred ud.

Nyttårsforsetter. Nyttår fortsetter.

2011-01-03T12:15:00.000+01:00

Det er oppbrukt og utslitt og noe vi gjør hvert år.
Men nyttårsforsettene kommer man ganske enkelt ikke utenom!
Ikke jeg heller, har jeg funnet ut, etter iherdige forsøk på å stå i mot.
Og hvorfor ikke la seg rive med?

Jo, vi er laga for endringer, utvikling, fri vilje. Og hvilken tid på året er vel bedre å gjøre det på enn Januar? Nytt år, nye muligheter, blanke ark, plettfri vandel, nullstilt.

Midt i vinterdepresjonen kommer det plutselig en bølge av ny giv og mening med livet.
Og hva kan vi gjøre?
Ikke undervurdér motivasjonen! Den varer ikke så lenge, men dæven så bra januar kan komme til å bli!

Synlige hjerteslag

2010-10-21T13:30:00.000+02:00

Sånn gikk det til når vi spilte inn plata.

Phone Joan

2010-10-04T12:30:00.000+02:00

...and guests:

Lydverket. Om bra musikk.

2010-09-29T12:43:00.009+02:00

Jeg stussa på det forrige uke, altså premiereuka, men tenkte å gi Lydverket på Nrk2 en sjanse til.

For jeg liker konseptet. Jeg liker at Abjørn Slettemark får snakke om musikk en hel halvtime i uka, i beste sendetid. Jeg liker at Nrk til en viss grad fronter kultur ved å satse på kulturstripa; 21.30 hver dag. Jeg liker at jeg som mottaker og publikum kan få nye inntrykk, godt produserte saker, i et program som klarer å fremme og snakke om den ikke-kommersielle delen av musikkverdenen. Jeg vil, før jeg går videre, understreke at jeg uttaler meg om TV-sendingene, og ikke lydverket på radioen.

Ifølge lydverket selv skal de være; (...) NRK2 og P3s musikkjournalistiske flaggskip, og dekker en rekke sjangere innenfor pop og rock. De tar mål av seg til å; misjonere om den beste, nye musikken, om det gjelder rock, pop, hardcore, hiphop eller melankolske menn og kvinner med kassegitar. Sjanger er underordnet – stikkordet er heller refreng, beat, vokal, produksjon eller nyskapning. Kort sagt; er det bra, så er det bra.

Med utgangspunkt i den siste setningen i programpresentasjonen; kort sagt; er det bra, så er det bra, vil jeg påpeke akkurat hva det var som trigga dette blogginnlegget. Lydverket begynner kl 21.30. Det varer kun en halvtime, så det blir jo litt sånn "best-of"- stemning. Det tok 15 minutter før den første representanten for det annet kjønn ble presentert på skjermen (med unntak av Kristin Winsents, journalist i lydverket). Denne kvinnelige representanten var Katy Perry som ble presentert i "nyhetsavdelingen" med innledningen: Hvordan lage musikkvideo og samtidig få vist litt av sin mye omtalte hud?

Videre var ukas "Lydverket elsker" Deerhunter, og Enslaved fikk sin plate anmeldt. Bra! Men flere damer var det ikke plass til i dette programmet. Jeg hadde riktignok håpa at f.eks. Annika Norlin ville bli nevnt i og med at hennes Säkert! har kommet med ny plate.

Kanskje en kommentar vedrørende det første slippet av bylarmband, blant annet

Your Headlights Are On.

Osv.

Det jeg derimot forstår er at jenter generelt ikke lager, eller er involvert i band som lager bra musikk. For da ville det jo bli presentert på Lydverket. Og det løser jo en hel masse problemer! For eksempel med tanke på debatten som kommer opp hver sommer, om antallet kvinnelige representanter i sommerens festivaler. Den kan vi lett avlyse. For man går jo på festival for å høre bra musikk. Og følgende; det er jo derfor man ser på programmer som lydverket.

Strået!

2010-09-27T13:27:00.000+02:00

Nå finnes førstesingelen fra plata her, her, og her !

WIMP

Itunes

Hurra for Kråkesølv!

2010-09-20T18:30:00.001+02:00

Ganske enkelt fordi de gjør det igjen!

Nordavind mot varme kinn er ei fantastisk låt.

Bare hør.

Et tilbakeblikk.

2010-09-17T09:56:00.000+02:00

Oversikt.

Det er ikke alle låtene som har fått 2,3,4 stemmer,

men jeg trur de er fine for det.

Bingo.

2010-09-16T11:49:00.000+02:00

I går var jeg på bingo.

Det er noe med Ronny Haugeland. Han holder det han lover.

Bingo kl 20? Ikke noe tull, bare Bingo. Dog litt attåt.

Det gikk ikke sånn kjempebra, jeg fikk Bingo lenge etter at de andre fikk det.

Og grunnen til at ringer og kryss er satt litt uvørent er den at vi ikke hadde bord.

Så da blir det litt sånn.

Mads Ragnar er medvirkende i illustrasjonsfoto.

Vil du også på bingo?

Don't be ashamed, sjekk datoene her, skriv opp i boka,

og neste gang er vi enda litt flere som kappes om ostefatet og cavaen.

Denne!

2010-09-12T18:22:00.000+02:00

Jeg gir meg ende over.
Denne! Er fabeltastisk.
Venter bare på at høstmørket skal innfinne seg for alvor, hurra.

Snart.

2010-09-07T17:44:00.000+02:00

Plata mi kommer snart! Og den har fått navn:

Synlige hjerteslag

Å glede seg.

2010-09-03T16:06:00.010+02:00

Å glede seg: glede, å g- seg til, se fram til, av glede: m1 fornøyelse, lykke...

Ja. Høsten er her; derav mye å glede seg til.

Med dette innlegget skal jeg bare ta for meg Sverige:

Håkan Hellström har 10års jubileum som artist, i alle fall er det 10 år sia singelen og plata "Känn ingen sorg för mig Göteborg" kom ut. I den forbindelse har han gitt ut en singelsamleplate. For de som ikke har fulgt med.

Dessuten gir han ut "Två Steg Från Paradise" 13. oktober. Og en måned senere, nesten, spiller ha på Rockefeller i Oslo. Dette er mannen som kan finne på å starte en låt med tekstlinja;

Jag har hört att du träffat nån, jag har hört att han är allt jag inte var.

Och jag hör att du är säker nu, jag vaknar med den tanken varje dag.

Som om det ikke var nok, Säkert! gir ut sitt andre album, førstesingelen "Fredrik" er her:

Og tenk!
I tillegg til den fantastiske dokumentaren om Cornelis Vreeswijk som allerede fins på dvd, så kommer filmen! Med turboneger-far Hank von Helvete, nå Hans-Erik Dyvik Husby, i hovedrollen som Cornelis.

Cornelis, titta!

ååh,
söta bror!

ferdig.

2010-08-30T23:18:00.000+02:00

I dag. Var den ferdig. Det vil si. I påvente av å dra hjem for å høre gjennom en siste gang, på pauser og nivå og sånt, så gikk jeg å kjøpte meg kaffe og kanelbolle. For å feire på en måte.

Plata, altså. At den er ferdig. Liksom.

Også dro jeg hjem. Hørte på nivåene og pausene og slo fast at, jo,

den er ferdig, og skal overleveres grappa i morra den dag.

Så da ble det korrekturlesing resten av kvelden, sånn at coveret virkelig kan begynne

å gå seg til. Av merkelige årsaker skjer det ikke av seg sjøl. Så da så det sånn ut.

Jepp.

Mac, bokmålsordboka og en tekopp. Og kanten av bunaden min, sånn for å ha det ultranorske alibiet.

Og nu. natta.

Hvor var sjampanjen?

PS: Snart skal det være mulig å få hørt den. plata altså.

Hei høst.

2010-08-16T19:05:00.000+02:00

I dag er det mandag. I går var det Søndag.
Mitt vertskap i Tromsø er stort sett positive og blide, det er god stemning og kanskje i særdeleshet nå på lørdag, for nå har det som heter "Premier league" begynt, og det er visst det som skal få dem relativt velberga gjennom vinteren.

Meen. Søndagen begynte som vanlig. Regn ute. Men kaffe på kanna inne. I utgangspunktet god stemning, men jeg merka at noe var annerledes når jeg tusla ut på kjøkkenet,og fikk det raskt bekrefta:

" det er høst "

Javel.
Det er jo som dommedagsprofeti å regne, spesielt når beskjeden mottas 15. august og undertegnede har bada én gang i sommer. Sommern er over, og jeg har ikke fått være med. Og dette er Tromsdalstind si feil, eller rettere sagt, snøen som ligger på den. For den kom natt til søndag, i hvert fall det avgjørende snøfallet. Og kaldt er det og. Og når Tinden er godt synlig ut vinduet når man sitter ved kjøkkenbordet, så kan man ikke bare ignorere det heller.

Sånn ser det altså ut:

Jepp.
Hei høst.

Med nesa i popfilteret

2010-07-17T02:34:00.000+02:00

Min hverdag i studio. Avbildet er mine følgesvenner i "vokalbua".

Vi tror ikke på inspirasjon.

Så er det sagt. Eller..Vent...!

Hei!

2010-07-02T20:40:00.000+02:00

Dette har jeg gjort i det siste:

Ment ting når andre har spilt inn trommer, bass, flygel, 12strengskassegitar, kassegitar, triangel, flaske, congas, horn, klarinett, bassklarinett, cabasa, orgel, shaker, synth, egg... og nå; diverse elgitar. For å si det sånn.

Og vi er ikke ferdige.
Jeg har ment ting om egen vokalutfoldelse og, og det har ikke bare vært positivt. Men det kan jo gå bedre. Det må gå bedre, det er jo trossalt litt for langt framme i miksen til å la det være. Så jeg skal ta ansvar.

Det å spille inn plate er ganske rart, i grunnen. Folk kommer inn, spiller, blir engasjerte, slitne, kaffetørste og engasjerte igjen, og så spiller de så fint de bare kan, for min skyld.
Og det er ganske stilig.

Jeg gir dere forøvrig mitt favoritt-tablå fra det studioet/rommet vi nå befinner oss i, vi har farta rundt som nomader sia vi begynte med innspilling i mai, og det er stadig nye omgivelser:

"Dådyr og klokkespill"

Fred ud.

Vanedyr

2010-05-18T18:22:00.000+02:00

Jeg er en sånn type kunde som av forbrukerombudet og sånt no' sikkert blir karakterisert som lat, uinteressert og lite oppdatert. Jeg har riktignok strømavtale som huseiern tar seg av, og dette innebærer at det ikke er opp til meg å bytte strømleverandør. For eksempel.

Riktignok er det visse firmaer og tilbud som jeg har lav tiltro til, sjøl om jeg personlig ikke har noen som helst erfaringer med de tjenestene de tilbyr. Kanskje liker jeg ikke nettsida, muligens er det noe rart med slagordet, eller at det virker litt lite troverdig, eller ganske enkelt at logoen er stygg. Som estetiker kan sistnevnte være grunn nok til å forkaste hele firmaet og det de tilbyr, til tross for at de kanskje er best i test. Jeg var for eksempel skeptisk når Sparebanken Hedmark plutselig ble en del av Sparebanken 1. Sjøl om det meste var som før var det et problem at Sparebanken 1-logoen var utrolig lite tiltrekkende. Et anna aspekt var lokalbank-tilhørigheten; Hvor blir det av den når de går inn i en kjede, liksom. Heldigvis kom det ny logo ganske kjapt, og dom framstår som en Sparebanken Hedmark-bank skal gjøre, så den saken fikk raskt en løsning jeg kunne leve med. Bank er nok det siste jeg skifter, ettersom det å dra kortet et par ganger om dagen minner meg på "å hen je er fra". Når jeg jobba på platekompaniet, og noen dro et sparebanken-Hedmark kort, var det, i perioder med sterk hjemlengsel, en trang til å hive seg over disken for å gi dom en klem.

Kansje jeg vil begynne med det i framtida, ettersom jeg i aller høyeste grad er utstyrt med "research-genet"; Full av vilje og initiativ hiver jeg meg over oppgaven det er med lesing og oppsøking av tester og omtaler når viktige investeringer står for døra. Jeg har akkurat gjort en sånn investering, nemlig, i form av splitter nytt speilreflekskamera. Etter noen år med tenking, testing, omhyggelig lesing av omtaler i all verdens jungel av nettsider, falt valget på Canon 500d, kjøpt kjapt, men gjenomtenkt, på fotovideo i Oslo. Og jeg er veldig fornøyd. To år med tenking gir resultater. Dette er jo et potensielt interessant samlivs-issue, ettersom min partner in crime tilhører "KJØPE! NÅ!"-varianten, og jeg kan plutselig møte noen Posten ekspress-pakker i døra hvis jeg ikke holder et litt våkent øye med husholdningen.

Og jeg er et vanedyr. Jeg blir gjerne stressa hvis jeg har planlagt noe, men må ta til takke med noe anna. Jeg foretrekker Lauras eller Bastrup foran Frk. Larsen. Dumt, ettersom de to første a) som regel er fulle, og de b) ligger såpass langt fra hverandre, at hvis du bare har litt tid til en kaffe, så må du på forhånd velge en. Kan fort bli bomtur, det har skjedd. Ellers kjøper jeg Wasa knekkebrød, Nora syltetøy (mer bær, osv), jeg foretrekker shure beta micer eller neuman, Nivea deo, Palmolive såpe til badet, Elixir gitarstrenger str.11, Tine ost, steinway flygel, konkurrenten.no når jeg tar buss, schimmel evt, yamaha piano, gmail framfor hotmail, maxhavelar-kaffe (den man kjøper på kiwi), og ikke spør Ann Mari om hvilke tre te-typer jeg er innom å kjøper en gang i blant...(Kvit pære-te, grønn te med honey, lemon,ginseng, og grønn te med mint...) Jeg kjøper Estee Lauder sumptous, ikke-vannfast mascara, asics løpesko, sony ericsson mobil, men mac, sjølsagt, og iPod.

Det eneste som ikke er så merkeavhengig og forhåndsbestemt, det er som regel sjokolade. Så lenge den er uten nøtter og "norsk". Ok, så er det tydelige og faste preferanser der og, men de er tross alt løsere i kantene.

Etter å ha sett min medsammensvorne produsent strande foran stengte dører på 7eleven når han skulle ha kaffen sin en gang i forrige uke, for så å motvillig trekke de få meterne over til Deli Deluca for ettermiddagens sårt tiltrengte dose koffein, så trøster jeg meg med følgende; Greit, jeg er et vanedyr, men jeg er iallefall ikke alene.

Eendelig Indiebunad

2010-04-27T20:17:00.000+02:00

for det er snart 17. mai, studioperiode og generelt god stemning,
og jeg lar meg ikke stoppe av at det er litt varmt med ullgenser i mai og juni, langt i fra.
det kan komme en regnværsdag!

jeg fikk denne i julepresang, dvs. et laminert bilde, for den var ikke helt ferdig ennå.
det er den fantastiske Sigrid som har strikka, og nå er dere vel misunnelige hele gjengen,

for jeg har fått meg fin marius-genser!
oslo, here i come.
sånn flaks at den derre vulkanen sørger for kald sommer!

nær Joan.

2010-04-19T10:14:00.000+02:00

Et band jeg står ganske nært, på mange måter, har jo som sin agenda og sitt samlingspunkt at de formidler lyden av sitt 5. bandmedlem, som ikke er mer. Vi snakker om Phone Joan. Og altså Joan. Litt bakgrunn, Joans historie, og hennes eminente budbærere og deres side finner du her.

I går hadde jeg en nær Joan-opplevelse. På øving. Rettere sagt i utkanten av øving, under nedrigg. Det skal understrekes at det ikke bare var meg, men hele bandet som opplevde dette, men før noen i det nevnte bandet har vedkjent seg at det var dem, er dette et mysterium.

Situasjonen er altså:

Vi rigger ned, skravler, flirer, vi gjør sånt, vi har det ofte artig på øving... Torjus og Mads drev og ordna med macen til Torjus for å finne et glemt opptak av ei låt, som vi diskuterte kunne være lurt å høre på for senere jobbing med nevnte låt. Torjus finner den og setter den i gang, og vi hører etter på den sjøl om vi på hvert vårt vis er opptatt med vårt. Halvveis ut i første verset reagerer både jeg og Mads instinktivt på en lyd, og i det den avspilles (føltes som i sakte film) får de andre med seg at noe er i gjære. Vi oppfatter en linje med koring som ikke har vært der før, og vi reagerer på den alle sammen. Torjus prøver å bortforklare og tilbakeforklare fenomenet med støy i det han slo av ampen, vi forsøker å prente inn at det var noen av oss som driver gjøn med de andre, at vi har holdt på for lenge uten fast føde, at vi oppfattet at den var der fordi det passet.

Ingenting funka, jeg var fortsatt satt ut da jeg kom hjem, og utover kvelden.

Vi spolte jo tilbake 3-4 ganger, hørte nøye etter, men ; ingenting. Vi var åpne for forklaringer, men det var ingen som var særlig gode. Det vi derimot opplevde var en noe uklar, men definitivt hørbar koring i tersforhold til hovedstemmen, og med tekst:

(...) og her er det engang omme.

Joan; feil band!
Slutt med det!

Bra jobba!

2010-04-14T09:33:00.000+02:00

Krokus, ålreit.

Løvetann vil for alltid framstå som hakket mer hardkår. Asfalt? Ingen hindring. Noen millimeters glippe? Ikke no' problem.

Spådom

2010-04-08T12:41:00.000+02:00

Spådom - en sang om snø.

Den ble til pga. rognebærtrea heme, rett utafor husveggen. Og ved hjelp av årets mengde (rognebær, altså..) kan muttern spå både mye og lite snø, men hu husker ikke alltid om det er mye rognebær som gir mye snø, eller mye rognebær som gir lite snø, eller om lite rognebær gir mye snø, ell om.. ja. du skjønner.

Volumfestivalen som jeg skal spille på i sommer, og jeg, har laga en akustisk videoversjon av denne låta.

Værsego'.

Frida Ånnevik - Spådom from Volumfestivalen on Vimeo.

Siste skanse.

2010-04-05T15:19:00.002+02:00

Påska er brytningstid.

Den kan bli i meste laget, ettersom det er mer høytid enn jula, med tanke på åpningstider hos nødvendige, delvis offentlige instanser som butikk, kino, pub/vannhull og misforholdet mellom disse og forventningene fra omgivelsene, evt. opphavet. Men det kan være hyggelig og, det er ikke det, men på et tidspunkt er det plutselig nok.

For Påska er plassert midt i brytninga mellom vinter og ordentlig vår, og dette innebærer gjerne at noen innerst inne er møkklei snø og alt som egentlig har med vinter å gjøre. Påska er på sett og vis til for å ta ordentlig farvel med snøen, javel, men det får være grenser. Det er brytning mellom snø og vann, og definitivt en brytning eller friksjon mellom snø og ski. Brytningen kan også bestå i mangelen på friksjon, på norsk kalt bakglatt. Det er brytning mellom høyre og venstreregel i løypa, mellom motivasjon og bestikkelser, mellom "det er bare litt tåke" og gjenfunnet av Røde Kors hjelpekorps, og en hårfin linje mellom trivelig og utrivelig, festlig hoing og mas, bålkos og brente pølser.

Det føles rart å innta allergimedikamenter vel vitende om at det har snødd en 10-15 cm i løpet av natta. Fyre inne, men prøve lykken med solkremen, kryssordet og samtidig hive jakka, ute. Spise store mengder lite flatterende mat når det er enda mindre tid igjen til bikinisesong enn det var ved forrige korsvei, ikke på vei til golgata denne gangen, men forrige utskeielse; jul.

Det er på tide å ta inn over seg brytningene som skal komme. De er rett rundt hjørnet, faktisk. Småsko møter issmelting, sykkel og vårlig naivt overmot møter grus og dermed også pyrisept, eksamen og krav møter tidsaspektet til en heftig diskusjon på lesesalen, og Kristiansand by skal igjen møte sine innbyggere som har ligget i hi i vinter og nå vil ut å snakke om været, og kun været.

Vi befinner oss på siste skanse; ri den av, hold ut, og snart kommer vinter'n.
Igjen.

Post

2010-03-20T12:54:00.004+01:00

Dette er ikke ment å være et "I-listen-to-bands-that-don't-even-exist-yet"-innlegg. Det er bare utrolig fristende å misjonere litt for et eventyrlig soundtrack som jeg tilfeldigvis har fått i hende litt før tida.

Jeg snakker om Post' debutplate. Bandet har eksistert lenge, plata er ny (egentlig ikke født ennå, i og med at jeg sitter med en hjemmesydd promo), men mange av låtene har vært med ei stund. La meg starte med konklusjonen; det høres. Bandet levner ingen tvil om hvor de er på vei (up,up,up and awaaayy..), plata er en klassiker, men låtene står fram som om de er spilt for første gang. Gled dere!

Jeg innrømmer gjerne at det er fristende å sammenligne denne plata med andre store øyeblikk i vår noe flyktige og forgjengelige musikkhistorie, hive ut referanser og store navn og virkelig ta heelt av... Nok voldsomme vendinger nå, derimot er det kort sagt ei ganske stilig plate. Den er helhetlig, som ei god novellesamling der fortellingene står i nogenlunde forhold til hverandre, og man får inntrykk av at de ulike karakterene har noe med hverandre å gjøre, og at disse forbindelsene kan nøstes sammen. Men det er egentlig ikke nødvendig.

Plata er nemlig perfekt balansert, på flere plan. Produksjon. Fine lyder, spesielt overraskende innslag innafor tromme/perkusjonssjiktet, som er desto artigere, ettersom gruppa mangler et spesifikt bandmedlem til slikt bruk. Jeg tipper på blant anna lokk, bearbeida med fine og velfungerende programmeringer, og jeg lurer også på om jeg hører lyden av ei brusflaske i plast underveis. Gjør jeg? (Igjen, stilig.) Og sjøl om det nesten tipper over, med LYD, synth, stemme, vreng, og følelsen av at noe banker deg vedvarende på skjøre hjerterøtter, til du egentlig syns det er nok, da -

- kommer "Billy".
Min dårlig skjulte, ultimate favoritt, både på grunn av låtas egne kvaliteter, men også av plasseringa etter den intense "Hours". "Billy" viser fram et nytt, luftig rom fylt med organisk lyd, popkoring, hardingfele (mm) og sprø stålstrenger som svinger seg avgårde inn i tidløsheten.

Koringa tar seg til nye høyder i låta som følger: "And over And". Eller er det koring? Det heller i større grad mot et komplekst vokalverk som en gang ble unnfanga i en loopstation, og som jeg håper å høre med et luekledt mannskor en gang i framtida når Hanne Kolstø kjeder seg på gamlehjemmet. Men den vokser! Det er poenget. Det samme gjør "Broken" som står alene i luft og rom, med resten av det potensielt enorme Post-orkesteret tålmodig ventende på dørstokken, helt til de får klarsignal og kommer litt plumpende, men sjenert, inn.

Som "Love:Fi" - fæn (et anna glitrende Kolstø/Røyne-prosjekt red.anm.) er det også gledelig å oppdage gjenbruk av ei i utgangspunktet fin låt. Jeg fant også romsligheten til å erkjenne at jeg liker den bedre her, med utrolig kledelige temposkifter, slik at låta kommer dit den skal. Hos Post. Det samme skjedde i møtet med låta "A long way" som går merkbart saktere, og gjør dermed veien, om mulig, enda lengre og vondere. Den framstår som kledelig monoton, men med desto tydeligere vokaldetaljer som vipper deg av pinnen. Sakte.

I samme tempo har jeg blitt kjent med "A common rand of people" som kanskje har vokst tydeligst fra første gjennomhøring. Også den blir et av de kjærkomne pusterommene, siden den følger etter "Link" som på sin side har litt temperament. Kontraster? Jeg liker det!

Hm. Dette kunne vært referatet av et hvilket som helst styremøte, punkt for punkt og kanskje litt for detaljert og byråkratisk. Men sjøl om det er ei helhetlig plate er det i dette tilfellet umulig å komme unna kontrastene, og de spenningene og forløsningene som følger hverandre og dytter lytteren mellom seg gjennom 40 minutter. Det er lyder og kombinasjoner du ikke visste fantes, men som framstår som nødvendige redskaper for at disse historiene skal kunne fortelles akkurat slik de er. Og i det sistesporet settes i gang tenker jeg at jeg har sett disse historiene et sted, jeg har kjent disse voldsomme kontrastene trenge seg på rett ut fra et filmlerrett for ikke så altfor lenge sia, i møte med en annen kontrastfylt historie. Fortalt av Spike Jonze.

For det er sånn plata framstår, som et filmsoundtrack til en barnefilm for voksne. Fra de drømmeaktige lydene i første låt - "Pretender" - til det såre siste-ordet.
Det er et over alle øyeblikk i slutten av "Where the Wild things are". Carol kommer akkurat i tide til å se Max legge ut på seilasen tilbake til livet sitt. Carol feller tidenes, kanskje filmhistoriens tristeste krokodilletårer, og Post kunne lett bidratt med platas siste låt "Wanted,wanting" for å komplettere soundtracket; "Want to tell you, please don't go..."

Voldsomt; men desto sårere, og desto vakrere.

Svar på tiltale.

2010-03-19T19:15:00.000+01:00

Jeg fikk en utfordring av Helle, og den var sånn.

1. Gå inn på mappa 'mine bilder'
2. Velg den 4. eller den 7.mappa
3. Finn frem det 4. eller det 7.bildet
4. Sett inn bildet i et innlegg og skriv litt om det
5. Utfordre 4 nye.

Disse er:
Mari
Frk. B (Fru. B..?)
Ingrid
Fluen i Stuen

Så langt, alt vel...

Mitt eneste problem er at jeg egentlig har overført alle bildene mine fra mac til harddisc. Men! fant noen mobilbilder. Tenk det. Flaks.
Altså.

Påske. I fjor.
Saft på verandaen på hytta "Klubbsveen" oppkalt etter tanta mi som ble kalt "Krestian Klubbsveen" av faren sin, min bestefar, hele barndommen. Helt til hun satte ned foten, og, i følge historien, med klump i halsen og nær bristepunktet formidla at "je vil itte bli kæilt Krestian Klubbsveen mer! "...

Det er rart hvordan man forsoner seg med trøblete og gjerne lite hyggelige minner når man blir eldre. Hvis bare historien fortelles ofte nok, samtidig som man blir eldre og forhåpentligvis mindre og mindre sjølhøgtidelig.

skål.

Sitater aka fruktkurver.

2010-03-02T21:58:00.000+01:00

Jeg lovte å fortsette, så nå kommer det kort og unektelig godt noen nye goditer fra Klingen.

Sitat 3: (Vi er fortsatt i en praksis/pedkontekst...Dette er nok min favoritt.)
"Du e flenk te å låsså nota, du! Du læs jo nota som andre folk et kjæks!"

Sitat 4:
"Hvis æ va eitt stæmmeband,så ville æ tænkt;det spørs!"

Dett var dett for denne gang!

apropos sitater.

2010-03-01T12:48:00.001+01:00

Jeg rydda i macen her en dag. Da dukker det alltid opp no artig, ikke nødvendigvis i macen, men på harddiscen som jeg overfører alt til. Altså det jeg vil spare på, evt. ikke gidder å rydde opp i. Og det blir liggende på disk helt til det oppdages, tas fram i lyset, og gleder mottakere.

Det jeg har funnet denne gangen, og her gjelder premisset om at det er bedre med tilgivelse enn tillatelse, er diverse sitater fra vår alles gode, sprudlende, nå for tida salmesyngende og plateaktuelle - MARI!

TIdvis renner det over fra denne dama, og siden jeg ler uavbrutt i hennes nærvær, har jeg også huska på å skrive ned noen av godbitene til å gledes med på tunge, snøvåte marsdager. I dag får dere to sitater, begge rant over i en praksisperiode jeg minnes med glede, og hvis jeg får lov å fortsette - Mari? - så kan dere andre vente dere noen ordentlige fruktkurver.
Altså.

Sitat 1; Målet var vel her å understreke at sangpedagogen nødvendigvis ikke trenger å være så god på valgt kompinstrument, for;
" En god vokalist kan groove med et ekorn!"
(Har i senere tid blitt utviklet videre. Kjente variasjoner er f.eks. ”(…)som et sveitt ekorn..”

Sitat 2; No further explanation..
"Æ syns flying e lætt; birds do it,bees do it.."

Fred ud.

Yeah, a stewardess. Whooossshhhhhhhhh."

2010-02-28T22:12:00.001+01:00

"I'm the pilot. It's my turn to fly the plane. Give me a peaked cap and a stewardess. Yeah, a stewardess. Whooossshhhhhhhhh."

Disse bevingede ord (bokstavelig talt) kommer fra tidenes blogg, nemlig http://sleeptalkinman.blogspot.com/ . Det er kort å godt en blogg der kona til the sleeptalkin-man-himself legger ut hans eminente søvnsitater.

Og, det beste er; høydepunktene finnes også i audio!

Whooossshhhhhhhhh!

åå.. var det yndlingsbuksa di... ?

2010-02-21T15:14:00.001+01:00

Det er ei stund til plata kommer. Oktober 2010, liksom.

Så da må man ta saken i egne hender sånn i mellomtida.

Derfor har jeg starta et lite "retur-demo" prosjekt.
Ganske enkelt mine låter, putta i egensydde lommer av mine frafalne favoritt-olabukser som på denne måten får revitalisert livet og drømmer på egne vegne. (Jeg ser for meg at de er nynorsktalende, faktisk nærmere sunnmøring; ej e ikkje lenger ei olabukse, ej e blitt et cover! Å, for ei fantastisk verd! ...osv)

Det jeg nå vurderer videre, til tross for at jeg fortsatt har et par buksebein igjen som skal bli cover, er om dette kan fungere som et større retur-prosjekt? Her trenger jeg litt tilbakemelding.

Ville det funka om de som evt. skulle finne på å ha lyst på et sånt cover klipper av en passende bit av yndlingsplagget sitt til meg (ikke undertøy...helst..) og får det igjen som cdomslag? Det skal nevnes at favorittplagget bør være avdanka, kanskje litt hullete på feil steder og klar for tidlig pensjon. Jeg tar ikke ansvar for anger i det du klipper av ene buksebeinet eller genserermet.

Altså. Passende stor bit med tøy, om nødvendig en frankert, passe stor konvolutt, og evt. det du mener låtene er verdt? (Et slags radioheadonsept ;o) - En ny blank Ole Bull-20kroning, en kaffe og prat på bastrup eller lauras, en bra konsert, evt. premiere på ny låt hvis man driver med denslags, eller Nidar påskeegg med melkekrem. (veldig svak for disse.. og nå har de kommet i pose!! )

Her er i hvertfall første opplaget;

Jeg tenker litt videre på dette.

God søndag!

Et noe feminint, miljøfremmende innlegg.

2010-02-15T22:03:00.001+01:00

Miljøfremmende 1

Miljøfremmende kan bety så mangt, men jeg vil først ta for meg det sosiale aspektet. Denne gangen gjaldt det et trivelig kafébesøk i uka som gikk, og et nååget sinnrikt utregningssystem utarbeida av Elisabeth med hjelp av meg som laga streker, og Astrid som svarte, og valgte i den kjente leken "hvilken-hånd-vil-du-ha?", som best hu kunne vedrørende sin egen framtid. Det var en simulering av magefølelse som var målet, for som så mange ganger før handla det også denne gangen først og fremst om flytting. Og, som dere kan se av systemet som her er avbilda røk Italia(!) ut ganske tidlig. Ikke overraskende fulgte Kristiansand samme kjerrevei, og det sto mellom Trondheim og Oslo. Til slutt vant tigerstaden, og sida vi er gått inn i tigerens år bør vi kanskje ta det som et tegn? På en annen side bør vi kanskje ikke legge for mye i dette; Det skal sies at Rennemo sjelden setter sin lit til ikke-vitenskapelige undersøkelser, noe som illustreres av sitatet nederst:

"Æ like ikke stein, saks, papir"

Miljøfremmende tiltak 2.

(Advarsel: Noe feminint: Forøvrig veldig fornøyd med denne benken, den begynner å se litt ålreit ut...)

Det har vært Valentines day. I går. Kjæresten min synes Valentine er no' stort tull. Derfor er det grunn til å lure på hva den rosebuketten til venstre gjør i stua vår. Jeg har

A, Fått den

B, Skjønt tegninga og kjøpt sjøl, for dermed å legge ved kort og få den tilsendt med bud på døra for i det minste å skape litt sjalusi og turbulens.

C, - Fått den. Joda. Men dette er ingen Valentines-rosebukett, neida, det er derimot en hvilken som helst rosebukett, gitt på en hvilken som helst dag, ettersom vi ikke trenger noen egen dag for sånt! "Alle hjerters dag" er kun en handelstands-importert festdag, som kun er til for at de skal tjene penger på ektemenn, kjærester og kjæresteemners varierende engasjement overfor sine eventuelle tilkomne. Jeg er ikke voldsomt opptatt av valentines jeg heller, men når denne diskusjonen kom i gang valgte jeg å gå inn med hud & hår ettersom det var duket for en, etter det jeg kunne se, god diskusjon.

Det begynte vel med en innledning a lá: "Det må vel ikke være Valentines day for at man skal være glad i hverandre, vise at man er glad i hverandre; og det er mye hyggeligere å få små oppmerksomheter som blomster, gaver, middag, froksost på senga, i hverdagen enn det er å få det på en konstruert "være-glad-i-hverandre" dag!" Jeg kom vel her på å påpeke at jeg ikke akkurat får blomster sånn på ukentlig, månedlig, men heller skuddårslig basis. Det ble et lite opphold, et slags luftrom, i diskusjonen omtrent her. Etter litt videre drodling forlot vi umerkelig diskusjonen. Vi gikk til hver våre ærend, og jeg var faktisk inne i en blomsterbutikk fordi jeg har hatt lyst på noe friskt hjemme som kan motvirke vinterdepresjonen. Orkideen har kneppa igjen, og står litt stusselig med bare blader, og er ikke særlig snakkesalig heller. Etter litt vurdering gikk jeg ut igjen, for, jeg mener, det kunne jo hende?

Og jeg fikk rrrett!

Men altså, ikke Valentines-roser, det var trossalt på torsdag, og fordi vi sjølsagt ikke trenger en sånn dag.

Nesset sa ingenting om Valentinesday da hu fikk sveler til frokost på søndag.

Like greit.

Miljøfremmende/

forbruksdempende 3

Advarsel: Noe feminint.

Det er alltid stas med noe nytt. Men, forbruk er skumle greier. På en annen side trenger det jo ikke være nytt heller? Kanskje det har vært noen andre sitt, sånn som fatet til å ha lys på som vi kjøpte på Shalam for 20kr. Fint. og lurt.

En anna ting er alt som blir liggende og skulle vært reparert. Nå har jeg tatt ansvar i smykkeskrinet, kjøpt tang og hengsler(?) og fiksa all ørepynt som var verdt å fikse. Og der dukka det opp tidligere bekjentskaper som jeg må innrømme at jeg nesten hadde glømt. Men nå er det orden, og behovet, eller rettere sagt ønsket om noe nytt er stagget for denne gang.

En lang dags ferd...

2010-02-09T19:46:00.000+01:00

Tross litt startvansker og litt nødvendig styling kvelden før
så kom vi oss avgårde fra Oslo, headed south.

Tidlig på Lilleaker.

Men god stemning! Ballonger er sjølsagt ekstrautstyr.
Følger med bilen.

Men. så. saaakte.

Vi kjører i 10 kilometer i tiimeeen! oppgitt Nesset. Denne lille episoden førte til heftig ordgemeng både til seg sjøl og andre, og først og fremst synderen. Det var også tilløp til ytterligere kjeft i retning en stk "dum" sjåfør. Til og med (hold fast) utveksling av langfingere vist i speil som en ytterligere spiss på situasjonen. Temperament er sjelden godt synlig utapå, altså.

Synderen.

Men vi kom fram! Tilbake i sør.

Ikke dette, men dette -nei, ikke sånn, sånn, du skjønner...

2010-02-07T22:50:00.000+01:00

Short stories
"Man må skru det te!" Hanne får sagt det.

Det nytter ikke å fortsette å jogge rundt grøten. Kanskje hvis man har et Oslo Maraton i sikte, men ikke hvis hensikten er å få sagt det man skal. Det man har et bilde av på prosjektoren i skallen, og som henger der; enten som en fornemmelse, eller følelse, eller et enda bedre lånt nynorsk ord; kjensle. En kjensle av. Av hva?

Veien fra prosjektoren er innimellom så uendelig lang!

Som en tidlig (som i de første prøvende skritt der en amerikansk tilnærming egentlig gjør det hele umulig..) norsk film der hovedpersonen hele veien forsøker å si at "jeg elsker deg" til sin (som alltid i norsk film..) mildt forvirrede, melankolske ordknappe motspiller, helt fram til slutten hvor sannheten kommer for en dag; man jo ikke kan si det i en norsk film, ettersom man knapt kan si det på norsk uten at rødmingen og ukomfortabelheten i kinosalen, eller i det virkelige liv for den saks skyld; hjemme rundt forkostbordet eller i senga eller ute i et turterreng eller anna terreng eller blant andre tiltenkt passende kulisser hvor en slik erkjennelse skal vise seg å sprenge alle grenser og det blir... stille. (?!)

Men da har man i hvert fall skrudd det til?

For jo tydeligere bildet på prosjektoren er, jo tydeligere blir det som kommer ut. Man kan ikke beskrive Bestefars gamle stolthet av en Skoda hvis man ikke har sett den før, kan man vel? Eller yndlingsbildet som henger hjemme i stua hos mamma og pappa (og som jeg håper blir donert i riktig retning den dagen beslutningen om å ha litt færre bilder på veggen blir tatt) som er tydelig og klart og forteller meg om fortid, nåtid og framtid når jeg ser på det.

Og uansett hvor godt jeg kjenner deg, eller om jeg kjenner deg, så vil bildet på prosjektoren antagelig vise andre ting og jeg vil kanskje kunne formidle en oppfattelse av deg som du kanskje ikke har oppdaga, eller festa deg noe særlig ved. Altså ei kjensle. Mjuk? Varm hånd. Utålmodig? Sjenert. Nyve i panna.

Dette er boka det forhåpentligvis skal være mulig å skvise noe ut av, etter noen måneder med prosess. Kall den "plateboka." Jeg fikk den til jul, og er fornøyd med tittelen på plata på forsida;
"Short stories"

Det er ikke noe vits i å skru sånn passe tight, man må skru til det ikke går mer, sånn at kun det nødvendige er igjen. Det du vil si, hverken mer eller mindre.
Skarpt skal det være.

Trikken

2010-02-06T09:32:00.000+01:00

Jeg vil slå et slag for trikken.
En home-run for trikken.

Det er en grunn til at uttrykket "det går på skinner" er positivt lada, dessverre kan det ikke kobles til NSB om dagen. Derimot kan det definitivt brukes om trikken. Til tross for noen små justeringer og arbeid på skinnene, så kommer den fram.

Min delvis sjølsagte favoritt er 13 trikken. Av mange grunner.
Det klinger godt; tretten-trikken. Syng på nedadgående bevgelse, og du har en fin oppvarmingssang. Dessuten er 13 det definitive yndlingstallet, sjøl om det kanksje har noen skumle konnotasjoner. Men. Det er også sånn at trikk 13 kjører hele veien fra vest til omtrent øst og tilbake igjen, det vil si at hvis man sitter på fra endestasjon til et godt stykke uti (la oss si en halvtime) så har man også foretatt en ganske omfattende kulturreise. Den går fra ganske så kostbare pelskåper, snurpete munner, via store nyinnkjøpte boblejakker, kakifarger, til antrekk tatt rett ut av månedens ELLE, til antrekk fra fjorårets ELLE, til ikke så nyinnkjøpte boblejakker med klar hensikt, gamle sekker, fjällreven, fornuftig bekledning; fordi det antagelig er i moteildet(?). Praktisk i så fall. Vi ender opp et sted hvor vi befinner oss i en god blanding av disse.

Den går også fra Dem, De, og Efter, via diverse språk rundt drammensveien og ambassadene, knirking og "døøh" fra de første =oslo selgerne ved nasjonalteateret, til "jeg bare..og du bare, og han bare og jeg bare DAH!.."ved Oslo city, til mer eksotise gloser lest fra høyre fra Brugata og oppover mot Grünerløkka, hvor det ender i et salig surr av fjällreven (igjen...hvor kommer alle svenskene fra?), høyre-eller venstre leseretning, vintage, " jeg trur jeg skal bygge meg eget studio, nei vent, jeg har en yogatime, men jeg vil jo egentlig bare bli fri og flytte på landet, me løkka er jo nesten landet.."og andre uttrykk i tida.

Men kaffen og pappkrusene er egentlig umulig å se forskjell på, i hvertfall rent standsmessig, anna enn 7eleven, Deli og Narvesen, men de tre er ganske jevnbyrdige, også er det alle de andre som alle egentlig har bestilt pappkrus fra samme levereandør, og det er kun forskjell i designet, egentlig.

Som alt anna.
Men trikken?
Den er blå.

i gang.

2010-02-01T21:37:00.000+01:00

Jeg har grua meg litt lenge, men i dag var det en realitet, og nå kan jeg si at det er i gang.

Låter blir veid og faktisk ikke funnet for lette, og kan dermed være med videre i prosessen.
Heldigvis.

Men jeg må komme med noen flere, så da har jeg noe å holde på med i ukene framover også.

Bra.

Et noe "High-fidelity"- inspirert, listeprega innlegg.

2010-01-27T18:50:00.001+01:00

5 på topp "love's lost"- låter.

Ha spotify klart...

Mulig det er et spørsmål om tolkning, men her er lista:

1. Jag hatar att jag älskar dig, og jag älskar dig... - Håkan Hellström

2. A case of you - Joni Mitchell

3. For no one - Beatles/Paul McCartney

4. Drømte vi om mer - Valkyrien Allstars

5. Be it so *untitled bonus track* - Dadafon

...Jag har hört att du träffat nån,

och jag hör att han är allt jag inte var

Och jag hör att du är säker nu,

och jag vaknar med den tanken varje dag.

Och jag hör att han är den rätte, Ja,
dom säger att du verkligen menar det
Och jag hatar att jag älskar dig,
och jag älskar dig så mycket att jag hatar mig...

Prosess

2010-01-26T18:36:00.001+01:00

Ordet kommer av latin, sjølsagt, og min uunnværlige, fortreffelige fremmedordbok kan ellers
fortelle at vi har med et forløp å gjøre, en utvikling eller en framgangsmåte.
Om det går fort eller sakte sier den ingenting om, den er grei sånn.
Blander seg ikke inn i mine saker, den gir bare svar når jeg trenger det.

Akkurat nå går det sakte. Det har det gjort i en måned,
og sjøl om en måned er ganske lite i, la oss si, et livsperspektiv,
så føles det usannsynlig lenge.
Spesielt når det kommer til å produsere noe som er bedre enn
at det havner i den enorme containeren for
sjølsensur før det har nådd refrenget.

Men jeg har i alle fall lyst til å lage noe, den endringa har skjedd siste to ukene.
Fra å lure på hva tekstene, og etterhvert låtene, vil meg,
til å lure på hva jeg vil dem. Da blir jeg akkurat tilstrekkelig nysgjerrig,
og da kan vi begynne å snakke om forløp og utvikling. Heldigvis.

Huet er et merkelig og høyst finjustert konsept.
Ting skal lagres i en viss periode før det finner det for godt å finne vegen ut,
helst rett før søvnen inntreffer slik at bevisstheten får med seg en ting,
nemlig dilemmaet om det er vits i å stå opp for å gjøre noe med det,
eller husker jeg det i mårra?
Neppe.
Bare å stå opp.
Skriv ned.
Legge seg ned igjen.
Kvalitetsvurderinga kan tas av de på gølvet i mårra.
Jeg har gjort mitt.
Finne igjen søvnmoduset.
Ny melding tikker inn fra underbevisstheten.

På'n igjen.
Kaldt på gølvet.

Til Linnea og Tora

2010-01-19T14:20:00.000+01:00

Så rart at du er til.
At du plutselig kom,
Og bare er.
Her.

Og du ser. Med øyne klare og blå.
Og du ler. Vi synes vi kjenner deg nå.

Men hva ser du?
Hvilken verden kjenner du?
Den som er
Her?

Et blikk. Og en uendelighet.
Et stikk. Av en hemmelighet.

Du er det som ikke kan forstås
Det ugripelige store som vet
Det som skjer, det skjer,
Og vi kan ikke gjøre mer.

Du er jordas eget svar.
Hvorfor har vi det vi har.
Hva er
Her?

2010, autoritetenes år.

2010-01-03T11:07:00.000+01:00

2010.

Autoritetenes år.

Her skal det menes og sies og hevdes.

Jeg skal mene en del, andre skal mene mye mer og antagelig helt andre ting enn det jeg mener. Og jeg kommer til å mene at de ikke kan mene det de mener, og sånn kommer det til å fortsette helt til 2011. Jeg er jo fornøyd når andre mener ting, da framstår jeg som langt mindre høylytt og skrekkøglete. Likevel skulle jeg gjerne sett at jeg kunne legge litt til rette for, eller forsøke å påvirke meningene som måtte komme ut av dette, men jeg kan bare berede grunnen et visst stykke på vei. Så da får jeg vel gjøre det.

Det er rart hvordan autoriteter blir til. De kan enten være autoriteter eller bli autoriteter. Også finnes det falske autoriteter, de som gjerne mener uten å ha belegg for det de mener, uten at de mener mindre av den grunn. Jeg kan godt forholde meg til meninger av ymse slag så lenge de er av en viss konstruktiv art. Det er forsåvidt sjelden det forekommer, men jeg har en følelse av at det vil være en økning inn i dette særs runde året.

Jeg kan tåle mye. Jeg er klar for autoritetene. Jeg er klar for de sterke, gode, dyktige autoritetene som rager milevis over bakken, og som jeg skal få snakke med og høre på og se opp til. Det jeg ikke er klar for, er uttalelser som dette;

"Hold kjeft, drittkjerring!"

(jmfr. : http://www.aftenposten.no/kul_und/article2708694.ece

http://www.nrk.no/lydverket/hold-kjeft/ ....)

JUKS!

2009-11-13T23:45:00.000+01:00

Bergen. Et kort reisebrev.

2009-11-10T12:47:00.001+01:00

Bergen er en veldig fin by, og der var jeg i helga.

Det var til og med oppholdsvær.

Dog, det er kun Bergensere som kan komme på å kalle noe for "Knøsesmauet". Ærlig talt.

Men, det går bra så lenge man har gode venner som kjenner byen. Og i tillegg er glade for å se meg.

Sånn som Ida:

Og Ludvig Holberg:

Han var ikke så entusiastisk, men trivelig læl.

Noe anna spennende som skjedde var at Ida illustrerte og forklarte en ny og revolusjonerende kaffe-maker-metode som visstnok heter "aero-press" eller noe sånt no.

Dette er visst så fænsi at det ennå ikke er plukket opp av mannen i gata, og jeg synes derfor det er veldig stas at noen tar ansvar for å oppdatere meg på sånt.

Det artigste var nemlig at ved neste korsvei, nemlig på besøk hos Ingrid i Maridalsveien 169 på Bjølsen i Oslo, nøyaktig 2 kvelder senere, der fikk jeg servert kaffe. Og gjett hva; !

Her er'n!

Nok et bevis på at vennene mine er oppdaterte, høvelege menneskje som setter pris på tekniske nyvinninger, og særlig de som kan brukes til å lage god kaffe.

Fred ud, som Marit pleier å si.

Fram og tilbake

2009-11-03T12:47:00.000+01:00

.. er like langt. Det tenker jeg ofte, og særlig når jeg går ut av døra, låser, går halvveis ned trappa, stopper, tenker litt, går opp igjen, låser opp døra, går inn, sjekker at ting er skrudd av, dratt ut, slått på (ytterst sjelden noe skal være slått på i mitt hjem når det ikke er noen der, men det hender), slår av evt. lys, går ut, låser, går ned trappene, gjerne lenger enn forrige gang, stopper, tenker meg om, går opp igjen, sjekker dørhåndtaket og at det virkelig er låst, ettersom jeg ikke kan huske å ha sagt de tre magiske orda høyt til meg sjøl, (nå låser jeg.) snur, går ned trappene, sjekker at jeg har nøklene før jeg går ut hoveddøra, går ut, ned trappa, og står endelig i Gyldenløves gate, klar for anmarsj ett eller anna sted. Sånn er det stort sett hver dag.

Og, det har slått meg, at hvis naboen rett over gangen får med seg dette hver gang det skjer, da må han flire litt, og etterhvert kanskje vurdere å ringe inn en bekymringsmelding å få meg lagt inn.

Men så tenker jeg, at hvis han får det med seg , så betyr det at han ofte står å kikker ut av det lille kikkhullet han har i døra, (en merkelig trend det der med sånne kikkhull? 70talls? 60?) og igjen betyr det at han mest sannsynlig har en barkrakk til å sitte på når han gjør det, og hvis han har det, da er det jeg som skal ringe inn bekymringsmeldinga.

Og på denne måten fortsetter det, like langt...

Retro

2009-08-10T12:07:00.000+02:00

Jeg er heldig. I anledning bursdagen min fikk jeg en "lånegave", dvs. det er en gave jeg har fått, og den består i å passe på en platespiller og et anlegg. Sånn at jeg kan spille av mine LP-reserver som jeg har samla opp de siste åra. Det er også sånn at samlingen nesten utelukkende består av funn fra Kristiansands bruktbutikker, der det finnes en bitteliten andel brukbare ting blant alskens bedehus- og "ungdomsgjengen"-plater.

Fra før av er min ultimate favoritt denne:

Joni Mitchells første plate, kalt "Song to a seagull" eller bare "Joni Mitchell". Den er magisk.

Men. Her om dagen kom jeg over en ny klassiker, som har fått frokostspilletid den siste uka. Det var også da jeg høflig, men bestemt forklarte den unge frøkna på "Natvigs" at det er veldig dumt å la vinylplatene stå på utstilling i vinduet. I sola. Da blir de ødelagt...

Den nyervervede favoritten er:

Kate Bush. Med "The Kick inside". Den med Wuthering heights og ikke minst, Man with the child in his eyes.

Magisk! ganske enkelt.

Samme dag kom jeg også over Nat King Coles juleplate, som stolt ble tatt med hjem, og plassert i hylla sammen med Mahalia Jackson og Sølvguttene. Jula kan bare komme!

LP-spilleren "Sharp" med forsterker. Til denne spilleren kommer det også hjemmebygde høyttalere med så autentisk 70 tallslyd at jeg under frokosten alltid tenker at "jeg har da god tid!" Det passer jo også bra at Motorpsycho har gitt ut sin nye plate denne uka, kun på vinyl. (kvit, sådan...hrm..)

Det kan bli en god uke.

Nå samles vi på valen

2009-06-30T18:27:00.000+02:00

Bildet er tatt av Tor Erik Schrøder - fineste konsertfotografen på denna sia av landet.

Festival, folkens, festival. Skal vi tro wikipedia snakker vi om en anledning for festligheter og feiringer, gjerne av religiøs art, men det kan også være forbundet med musikk og spel og dans. Ordets betydning er visst av middelalersk opphav, og kommer av festi vale: Slutten av fasteperioden. Jeg trur dette er bare sprøyt. Greit, fest kommer jo av feast som har med mat og gjøre i utgangspunktet, så der har du den. Det er ytterst viktig å spise og drikke, i hvert fall år det er så fint vær og sol og varmt, og da må man ha væske, ellers går man i bakken. Det som kommer etter festen, "valen" , det må jo være den samme valen som vi samles på 1. mai, den som er omtalt i internasjonalen. Nå samles vi på valen, evt. hvalen, evt på Odderøya, den har jo litt form som en hval (evt. val, sikkert tidlig skrivemåte som godeste gamle generalen holdt på med, han som planta alle trea i baneheia.) Det livslange mysteriet er herved løst, vi kan gå videre.

Altså, Quartfestivalen har inntatt Kristiansand. Det føles egentlig som vi er slukt av hele denne tidligere omtalte hvalen, for byen er i hvert fall ikke til å kjenne att. Det er masse folk, det er det jo her om sommern, for alle kan ikke være i dyreparken samtidig. Sånt blir det grining av, og det sier politimester Bastian strengt, men rettferdig nei til - med god støtte fra tante Sofie. Poenget er at byen er ugjenkjennelig. Både fordi det er fullt av folk, men også fordi sørlendingene er på ferie. Hjemme i sin egen by. For det er jo så greit! Ud med båden på daan og havesælskab i baghaven om kvældn. Og så er det jo Quart! Jeg overhørte en særs karakteristisk samtale for to dager sia (2 damer, ca 35-4o):

"Også er det jo Quart igjen!"

"Ja, skal du?"

"Ja, jeg må jo det - har ikke vært det før. Og nå må vi jo støtte opp! Samme hvem som spiller, det er jo det at det blir litt liv!!"

Der har du det. Samme hvem som spiller. Nesten, da. Det er kult å se Slash og Ozzy, og kanskje han der Marilyn Manson. Men det er tydelig at mange av festivalgjengerne aldri har vært i nærheten av noe som ligner en musikkfestival før. Dette la jeg særlig merke til i går, da jeg kamuflerte meg som typisk sørlending på Herlig Land, og satt der og hang sammen med fine folk i et par timer. Et særskilt eksempel kom ruslende forbi, og bekreftet alle mine påstander.

Vedkommende hadde:

2 stk høge hæler

1 stk paraply.

1 stk vannflaske

1 stk speilrefleks/stort kamera over skuldra

Alt dette er ting som vedkommende antagelig måtte legge fra seg i døra, evt bli kvitt på andre måter; en komplett liste over ting man ikke bør ha med, og ikke får lov til å ha med seg inn på området- på enhver festival. Kostelig.

Kvelden opprant. Festlighetene var allerede forsinka, og åpna to timer senere enn annonsert. Generelt er det litt african time å regne, ettersom det ikke er noen tidspunkter å spore verken i festivalmagasin og hjemmeside. Møt opp, se hva som skjer. Men. Slash leverte visst han, og Ozzy hadde satt att rullatoren hjemme og hoppa og spratt og spruta vann og var visst i storform. Repertoaret, derimot. Kun coverlåter. 6'er i fvn til et coverband. Dette er Kristiansand, no doubt. Publikum var kjempefornøyde, god stemning. For all del. Men hvor skal en festival med tidenes dyreste coverband som headlinere? Hvilken retning, liksom?

Det som er mest fantastisk, det som det står mest respekt av, er nemlig at Quart er TOTALT blotta for kunstnerisk profil, anna enn at de gir folket det folket tydeligvis vil ha. Det er rett og slett godt gjort, jeg bøyer meg i støvet. I en norsk festivaljungel full av økologisk mat, full kildesortering (vel...), grønne artister, grønne frivillige, klimakvoter til alle, badestamp, trehytter, flytebrygger, forfattersamtaler, debatter, freaks'n geeks. Ingenting av dette finner du på Quart. Kun en eldre målgruppe med mye penger, som setter pris på danseband og Bryan Adams-låter fra scena på torget hver kveld, og som gir blanke i hvem andre som spiller. Bare de spiller låter de har hørt før. Og da er det jo "veldig greit, da" når Slash kjører på med "Knocking on Heavens door" og diverse anna snacks fra "sangbok for ungdomsskolen."

Det fine er at vi som blir sett på som raringer og freaks og litt merkelige, vi glir heelt inn i mengden. Nyervervet informasjon kan forsåvidt også avsløre at deltakere fra paradise hotel er obeservert i byen, spradende i bar overkropp. Og A-kjendiser og B-kjendiser og emoer og hipstere og... Som om ikke det var nok er det flere likekjønna par som leier! De er jo utrydda fra sørlandet, de har i hvert fall slutta å vise seg som par. Med flere på en gang nytter det ikke med sure, stygge blikk - de enser det ikke! Hvordan skal dette gå- moralen er dratt på skjærgårdsgospel i Risør og kommer ikke hjem før alt er over og tilstandene har roa seg. Byen har kort sagt gått av hengslene. Den er ugjenkennelig.

Og så blir alt som før igjen. En gang i August. Jeg gleder meg. Inntil videre søker jeg til andre kanter av byen (med min nye svarte "jovisst-kan-Lotta-sykle-sykkel som nå har fått kurv(!), ser ut som en sørlending (ulv i fåreklær) og er egentlig fornøyd med at tidenes profil-løse freakshow foregår i min by. Og! Christopher er observert, dermed er nok ikke Fantomas langt unna.Weeee!

Velkommen!

PS: artig ord: Manson-fansen (må sies)

Let's reunite

2009-06-22T19:50:00.000+02:00

Eller ikke. Reunion. Ansamling av mennesker. Som du før hadde alt fra nære til mer eller mindre likegyldige relasjoner til. Fra nære venner til bekjentskaper til "hei" til ingenting. Eller. Det er ikke helt sant. Der og da var ikke forholdene nødvendigvis likegyldige, siden likegyldig forbindes med noe negtivt, og det var ikke det vi hadde, eller var en del av der og da. Men nå? "hei". Det er da i alle fall noe, tross alt. Fra det øyeblikket du kommer inn i rommet har du uendelige valg med tanke på videre handlinger og reaksjonsmønster. Hvis kvelden skal bli noenlunde behagelig har du 4 sekunder til å lete fram, og la deg innhente av ditt fortidige jeg, din gamle ham, og lete febrilsk i veska for å finne tilbake til de personlighetstrekkene du møysommelig har lagt av deg (og lagt til deg og lagt av deg igjen) de siste 5, 10, eller 20 åra.

Deretter blir du gående å grunne på hvorvidt du har forandra deg i det hele tatt disse åra, alt ettersom hvor lett eller vanskelig det er å gå tilbake i den rollen som er definert akkurat for deg. På langs og på tvers. Er jeg større enn meg selv, kanskje? Nei, sjølsagt er du ikke det. Heller mindre. i hvert fall på slutten av kvelden. du er blitt tygd, gomlet og spyttet ut igjen.

Men det var jo trivelig, tross alt.

Dog, 4 sekunder. Det er kort tid til å oppsummere og vurdere egen utvikling, kanskje er det bedre å komme som man er?

Du bestemmer.

fire

tre

Bill.mrk romkamerat søkes.

2009-05-14T22:29:00.000+02:00

Med god hjelp fra Marius snekra jeg sammen denne lille annonsen på Sørensens bakeri her om dagen. Anledningen er dessverre at jeg trenger noen som kan tenke seg å bo i Gyldis, siden Anka flytter ut. Det bli'kke lett. Særlig fordi kriteriene kan oppleves som litt sære.

Altså.

Jeg trenger ny romkamerat. Du må ha krøller, briller (linser kan godkjennes til nød) og være ca. 1.60 høy. Ellers hadde det vært på sin plass om du spiller jazzfløyte og digger techno, Mahler, Bach og Alexander Rybak(evt. de høye mørke indiekarene...). Notoriske B-mennesker, kaffeelskere og emoer foretrekkes. Du bør ha rare ute-tider, være uforanderlig nerd som gjerne har fest på øvingsrommet lørdagskvelder i stedet for å ville ha fest hjemme. (Da er det kun fra singstar-syngende asiatere i etasjen over at det bråker...)

Om du i tillegg er en dagdrømmer, hobbyfilosof med er realistisk-negativt livssyn(Mantra; hva er vitsen?!), uten evne til å planlegge hvor lang tid ting tar, er du en særdeles sterk kandidat.

Håper å høre fra deg, dog litt usikker på om du fins?

Hilsen Frida
(PS: Du må ikke være mørkredd, det er jeg.)

Pollen

2009-04-30T13:16:00.001+02:00

Pollen, her illustrert ved M av Mads Eriksen, som forøvrig har forstått et og anna. Dette perspektivet kan også undersøkes nærmere på den senere nevne nettsida, der du kan sitte og forward'e M-striper i det evige. Og det er jo bra, når man aller helst bør holde seg innendørs. Hold ut!

Sjå på 'ænna!

2009-04-26T14:05:00.000+02:00

Nå har det skjedd!

Da jeg kom hjem fra jobb i går, da var ting i ferd med å skje.

Klokka 10 i dag tidlig var

Orkideen Ove klar for kaffe og en prat.

Sett sånt!

Visdomsord.

2009-04-16T12:59:00.000+02:00

Grip dagen!

Hva er egentlig alternativet? Ta kvelden?!

sprrett!

2009-04-05T22:52:00.000+02:00

Jeg har vært i Berlin den siste uka, og vil egentlig ikke snakke så mye om akkurat det, sjøl om jeg spilte min første gig utenlands og det var jo egentlig en ganske stor ting, og sjøl om vi ikke nødvendigvis tok Berlinerne med storm, eller ble oppdaga og fikk platekontrakt på et stort tysk selskap som skulle gjort oss verdensberømte, så var det ganske så ålreit alikkkavææl, men det er ikke det jeg skal skrive om.

Jeg vil i stedet slå et slag for feriebilder. Og for min helt på det området; Torjus Eggen. Han benytta Berlinturen blant anna til å utvide samlinga av "ristebilder-foran-operabygg" med statsoperaen i Berlin og en deformert Eggen i forgrunnen. Jeg har dessverre ikke dette bildet, men det kommer sikkert med i Eggens memoarer om en 40 års tid, evt. på facebook. Stay tuned. Poenget er uansett at bildene av det man må ta bilder av blir mye artigere hvis man gjør noe rart i nærheten av, eller med nettopp dette motivet/

bygget som omverdenen krever at man skal ta bilde av. Tenk litt på det når vi nå går inn i Påskehøgtida med tilhørende mengder av kjente & kjære motiver. Foreldre, f.eks. Der kan det ristes og sprettes. Litt galskap er vel sjelden å forakte?

Her er forøvrig mister Eggen og jeg i sprett/svev foran riksdagsbygningen i Berlin, clickin' heals...

Med mitt bidrag (det er vel strengt tatt Marius Solevågseide som har tatt bildet, siden jeg er å finne på bildet..) fra Berlinturen ønsker jeg folket en alle tiders trivelig påske.

Vår.lalala vår.lalala vår.

2009-03-26T10:48:00.000+01:00

Det følgende er på et vis en liten sving innom min private sfære. Jeg skriver jo ikke så mye om det som skjer i Gyldis, men så lenge det kan settes i sammenheng med verden

utenfor, da kan det bli hakket mer interessant. Dog ikke denne gangen. I dag skal det handle om orkideen vår. Etter en lang tørkeperiode, samt en god stund uten så mye som et "hei" fra omverdenen har den bevist sin eksistens ved å generere knopper til det som blir nye blomster. Det er grønne, friske skudd som bringer våren inn på kjøkkenet, og gir undertegnede troen på glømte husmorevner.

Nå består dagene av vanning (ikke overdrevent), småsnakk og tilsyn flere ganger daglig. Det skal nevnes at vår litt stumme kjøkkenbordkamerat har vært gjennom mye, og da kan man vel først og fremst trekke fram en nær døden-opplevelse før jul. Dette var etter en lang blomstrings-periode, der vi kanskje tok grøden litt for gitt. Da blomstene forsvant, og årstida bar bud om mørkere tider glemte jeg litt av denne ellers så muntre krabaten. Det var på hengende håret at jeg fikk reddet sjarmøren da den andre bokameraten her i huset mente at nå var det nok. Kjennskapen til orkideer er kanskje ikke så stor når du kjæm fra de østlige deler av kongeriket der ripsbusker og andre buskevekster er mer familiært. Jeg skal dermed ikke legge direkte skyld på Anka for at hun en dag hadde putta orkideen i en rimipose, klar for den store grå i bakgården.

"Den er jo dø, er den ikke?"

Det gikk bra, jeg kom heldigvis hjem i tide, og fikk forklart at orkideer har lengre perioder uten blomster på seg.

Denne redningsaksjonen har nå antagelig betalt seg, for n å er det altså stadig forandringer og tilskudd av flere vordende knopper. Ønsk oss lykke til i innspurten, bilder av de nyutsprungne vil komme etterhvert.

God vår.

The times they are a changin'

2009-03-17T09:52:00.000+01:00

... og dette bør enhver ta inn over seg for å klare å henge med. Deriblant Øyvind Benestad som skriver om homofilt ekteskap i Fedrelandsvennen i dag. Om kirka skal vie homofile eller ikke er egentlig irrelavant. Det en derimot kan merke seg er at homofilimotstanderne nekter å ta inn over seg at lovendringa faktisk er gjort; den er et faktum. I 2009 er det lov for likekjønna par å gifte seg, på lik linje med heterofile par. Homofile par er ikke lenger diskriminert med tanke på rettigheter om arv, assistert befruktning, barn og omsorgsrett, og homofile er nå sidestilt med heterofile par i disse spørsmålene. Benestad foreslår å gjeninnføre partnerskapsloven og går dermed inn for å lovfeste diskriminering av en gruppe i samfunnet. Igjen.

Hvis vi i det hele tatt skal fortsette debatten rundt dette temaet, så forutsetter det også at man i avisinnlegg slutter å late som at lovendringa aldri har funnet sted. Ved å snakke om homofilt ekteskap som "ekteskap" og borgelig vielse som "vielse" så kan man ikke regne med å bli tatt på alvor. I 2009 er ekteskapet først og fremst en juridisk kontrakt som gir ektefeller rettigheter og plikter i forhold til hverandre og omverdenen. Den legger til rette for at mennesker skal kunne elske hverandre. Tenk det. Jeg finner det veldig merkelig at et livssyn som nærmest hevder å ha oppfunnet kjærligheten samtidig kan undergrave den på en så arrogant måte.

I anledning dagen.

2009-03-08T13:58:00.000+01:00

Det er søndag! For en dag. For en kvinnedag! Kaffe og grove sveler med syltetøy til forkost. Ella, Paul Simon, Kate Bush og Whitney på platespilleren. I anledning dagen vil jeg oppfordre eventuelle lesere om å ta en kikk på Martha Breens artikkel ”Gnålete damedrama?” som sto på trykk i Dagbladet for noen uker siden. Med den som utgangspunkt, samt noen mer eller mindre heldige digresjoner, vil jeg herved gi mitt bidrag til dagen.

Martha i farta gir i artikkelen et ganske fortjent spark til norske mannlige anmeldere for mangelen på dømmekraft og vilje til å løfte fram aktuelle kvinnelige artister til den plassen de fortjener. Det at mange av de samme anmelderne velger å hype en artist som Tommy Tokyo helt ut til de ytterste breddegrader er også et moment, men dette er ikke dagen hans, dessverre. Heldigvis.

Jeg er sjøl en ivrig leser av anmeldelser og kritikk, fordi det er mange dyktige, velformulerte og kunnskapsrike kulturkritikere rundt i diverse redaksjoner, som omtaler og skriver om musikk på høyst inspirerende vis. Det gjør meg glad. Det som ikke gjør meg så glad,

er at en tidvis må velge sine anmeldere med omhu. Dette gjelder særlig de platene jeg har sett fram til, har hatt forventninger til; det viser seg ofte at disse blir avspist med en treer på terningen og ”bedre lykke neste gang.” Da lar jeg være å lese. I vårt kjære naboland derimot, løftes dyktige

kvinnelige låtskrivere og sangere fram og får kredd. Dessverre får de tøffere kår når de kommer over grensa, de blir regelrett oversett og forsøkt ignorert av mange av våre anmeldere. De avfeies med treere og firere på terningen, samt lite heldige utsagn som “Svenskene er unike på området. De fortsetter å spytte ut plater med låtskrivere som synger om å skrelle en avokado, føde barn, og ta bussen fra A til B”, ”Hun har mye å melde, men henfaller ofte til regelrett gnåling - som en pretensiøs Björk krysset med en humørløs Nina Persson”(ikke verst, 3 nedrakkinger i én!),“damedrama av typen du har hørt før”, og “lummer damepop”. Dette er langt fra respektfullt, og langt fra sannheten. Flere av de som har fått disse omtalene har levert plater med låter og tekster som har vippa meg fullstendig av pinnen. Mange av låtene har gått på repeat (for så vidt også et jentefenomen...) siden jeg fikk tak i dem, og står for meg som geniale, underfundige og ærlige livs-anskuelser jeg ikke ville vært foruten.

Det er også sånn at folk stoler på media, ofte uten sidestykke og uten noen form for kritikk. Det som står i avisas kulturdel er sant. De kommer med utrevne anmeldelser som har fått femmere og seksere til platekompaniet, og kjøper platene uten å gjøre seg opp en mening ved å høre albumet sjøl først... Hadde flere kvinnelige artister fått den omtalen og terningkastet

de hadde fortjent, så hadde vi definitivt solgt mer av Hello Saferide, Ane Brun og Joni Mitchell, og mindre av Fleet Foxes, Tommy Tokyo og Thomas Dybdahl. Ikke noe vondt om de sistnevnte, men til sammenligning.

Hovedproblemet er, og dette mener jeg bør sees i en større sammenheng. Hvorfor er det få kvinnelige rytmiske musikere? (evt. toppsjefer, forfattere, tegneseriehelter) Unge jenter trenger gode, tøffe, dyktige forbilder som viser at det går an. Og verden trenger unge, tøffe, søte, rare, kule damer med bein i nesa. Når ryktet om disse stoppes ved grenseovergangene av anmeldere som er sjøloppnevnte musikk-tollere, da bør vi stoppe opp akkurat der, og spørre hva som egentlig er problemet? Hva er det dere er så redde for? Jeg finner det veldig tydelig i et av utsagna ovenfor; ”(...)De fortsetter å spytte ut plater med låtskrivere som synger om å skrelle en avokado, føde barn, og ta bussen fra A til B”. Der. Som Martha Breen påpeker; Hvis det å føde barn er en like hverdagslig som å ta bussen, da er det snakk om en undergraving av kvinneliv som jeg trudde vi hadde lagt bak oss i 2009. Hovedproblemet hos anmelderne er at de ikke forstår, og ikke har begrep om å identifisere seg med bror(søster?)parten av det vi synger om, og de er langt fra villige til å erkjenne dette. I stedet benytter de muligheten til å rakke ned på, og urettferdig kritisere de som lager kunst- og meningsuttrykk som det ”svake kjønn” gjerne velger å identifisere seg med. Det samme skjedde etter ”Mamma Mia”-filmpremieren i sommer. Anmelderen i Morgenbladet brukte en dobbeltside på å slakte en fantastisk kvinnefilm. Det at filmen ikke har en eneste mannlig hovedrolle er tydeligvis vanskelig og uvant å forholde seg til?

At ”jeg”-pronomenet blir hyppig brukt av både Kari Bremnes og Joni Mitchell, kan virke som en enorm barriere for mannlige anmeldere og historieskrivere. Det at det blir like hyppig brukt av deres mannlige kolleger blir det sjelden gjort noe poeng ut av. Det må finnes rom for en

annen måte å oppfatte, skrive om, synge om, fortelle om virkeligheten på. Hvis gutta virkelig føler seg trua, så bør de ta en runde med seg sjøl og finne ut hvorfor, og deretter ta til vett.

Det at jeg føler meg nødt til å skrive et innlegg som dette på en rolig søndag formiddag kan nettopp oppfattes som et survete, gnålete, selvoppfunnet damedrama. Som kvinnelig singer-songwriter og kvinnelig musiker er det stadig frustrerende, opprivende og fasinerende å være vitne til at mine forbilder blir rakka ned på av folk som burde vite bedre. Mine desiderte favorittdamer kan fortelle meg om alle aspekter ved livet, og det eneste jeg trenger å gjøre er å trykke på play. Jeg kunne fortsatt herfra til evigheten. I stedet oppfordrer jeg til å finne fram i cdhylla, myspace, spotify, eller hva du vil, her er noen magiske damer du kan skrive i søkefeltet:

Joni Mitchell, Hello Saferide, Kari Bremnes, Veronica Maggio, Janis Joplin, Ella Fitzgerald, Martha Wainwright, Frida Hyvönen, Jenny Lewis, Laura Weirs, Anne Grete Preus,

Gillian Welch, Bjørk!, Anna Ternheim, Patti Smith, Beady Belle, Jenny Wilson, Marit Larsen, Anna Järvinen, Lisa Nilsson, Adele, Hanne Hukkelberg, Feist, Lauren Hill(Miseducationplata spesielt), Erykah Badu, Laura Marling, Kristin Asbjørnsen...Hanne Kolstø, Mari Klingen...

Innlegger er altfor lang allerede, så jeg inviterer istedet eventuelle lesere til å følge opp med sine favoritter i kommentarfeltet.

Kort sagt;

Gratulerer med dagen, rock on!

Martha Breens artikkel;

http://www.dagbladet.no/2009/02/12/kultur/musikk/bylarm/4812926/

1-1

2009-03-04T13:54:00.001+01:00

Det viser seg at stillingen og kampen er litt jevnere enn man tror. Det er for tida 1-1. Dermed kan utfallet tippe begge veier. Drillo har lite han skulle ha sagt. Her er det snakk om en utligning.

Kristiansand har utligna til 1-1 mot Oslo, og lagd surr og kluss i oddsutregning og sannsynlighet. Dermed er usikkerheten på besøk, og sjøl om kloke hoder forteller at nå må man ta en ting om gangen, et opptak om gangen, se hvor hen man er så heldig (flink?) å komme inn, og så, jeg mener, og så kan man (og må man) bestemme seg.

Men hvordan skjedde dette? Oslo har leda klart med både Universitet, master, mengder av mennesker, mange av dem kjente fjes, størrelse, jobb(platekompaniet.. inkludert mindre salg av, og mindre krav til inngående kjennskap til diverse danseband og den siste hard dance mania..) lynne, konserter, frihet, sushi, beliggenhet i forhold tel dørstokken heme, danseforestillinger, inspirasjon, klima, mangel på dialekt, u name it.

Kristiansand har. Eller. Fører til: irritasjon, sinne, depping, som igjen fører til perioder med enorm kreativ og skapende virksomhet. Inspirasjon, faktisk. Men som Marios Sol påpeker, jeg skriver bare triste låter. Merkelig. Her fins det folk som ønsker, men egentlig ikke ønsker å be for deg (se bildet...) Men Sanden har og sikre øvingsrom. Og flinke folk som kan hjelpe til med innspillinger, som arrangerer magiske konserter, som bare er, og er fabeltastiske, som spiller magiske saker. Og nå kjæm våren. Leenge før resten av Norge har tenkt på å skaffe resept på allergitabletter, og mens enorme snømengder fortsatt er det eneste medienorge bryr seg om når du kjæm forbi telemarksporten. Da er det bart her i by'n, gitt.

Og det fins kaffe her, så lenge du vet hvor du skal lete. Strengt tatt er det kun 2-3 stk som virkelig er verdt å velge mellom. Ok, kanskje 3-4.

Også er det tid. 2 år her i by'n tilsvarer nærmere 4 år i Oslo. For sånne som meg, som har dårlig tid, som burde ha kommet lenger og fått utretta mer, kan det bli det avgjørende. Ankepunktet. Men foreløpig, altså; 1-1.

Best of

2009-02-08T11:27:00.000+01:00

På toppen av enhver liste i dag. Sola. Helt..Fan.Tas.Tisk.. Sjøl om jeg i utgangspunktet ikke kan gå ut, så har jeg altså forsona meg med at det var det beste som kunne skje. (En tomils skitur hadde ikke vært å forakte, heller ikke en akedag på Lund. Meeen med tanke på at jeg igjen nesten kan puste, så må jeg være fornøyd.) Jeg vurderer min egen helsetilstand dithen at det kan være dagen for en liten sniktur ut. !
Februar er ikke så verst...

Tilliten

2009-01-22T15:56:00.000+01:00

Nå har det skjedd igjen. Jeg møter meg sjøl i døra, rettere sagt svaiende på dørstokken uten helt å vite om jeg skal forsette å hilse, eller om jeg skal snu og luske avgårde i motsatt retning. Jeg opplever mye fint i min jobb som kundebehandler. Det er jo det jeg er. Servicemedarbeider. Som regel handler det om å si hei! på en hyggelig måte, og deretter fortsette i samme stil til handelen er avslutta, og kunden har fått varen, penger og kvittering, samt et "ha det bra!". (Der siste del av frasen er på vei oppover hva tonehøyde angår. Det ligger også et lite, innbakt "velkommen igjen ved en senere anledning, æ glær mæ!" i disse tre små ordene.)

Noen ganger svarer jeg også på spørsmål. Ganske ofte egentlig. Noen er vanskelige, noen er lette, noen er helt og holdent på sin plass, mens andre frågor er fullstendig malplasserte. Spør i butikken ved sia av, liksom. Noen spørsmål blir man glad av, noen spørsmål blir man lei, og noen spørsmål ser man ikke poenget med å svare på. (Men jeg gjør det likevel, jeg er en kundebehandler med yrkesstolthet. Her finner vi samme innstilling som hos trivelige pedagoger; Ingen spørsmål er dumme.) Jeg liker å svare på spørsmål. Det gir meg integritet og sårt tiltrengt sjøltillit. Likevel. Noen ganger går det nesten gæærnt. Da går kunden, mens jeg, kundebehandleren, må ta et fri-sekund for å ta meg inn igjen. Kunden aner kanskje fred og ingen fare. Ofte har de også fått et svar når de går, uvitende om hva de har forårsaket. Jeg derimot, står alene igjen bak disken, en servicemedarbeiders skjold. Dessverre kan den som regel ikke beskytte mot det onde som intetanende kunder kan få seg til å si. Når det kommer til spørsmål, nemlig, så prøver jeg ofte å gi tilstrekkelig informasjon først, slik at kunden slipper å stille spørsmål. Jeg tar meg av dem. Jeg mener det i hvert fall sånn.

Et konkret eksempel: En kunde kommer til disken, og ser veldig trivelig ut. "Hei!". Det viste seg at han likte Frank Sinatra. Han ville ha en DVD, en sånn til å se på. Om vi hadde det? Jo, men de er ikke inne akkurat nå. Noe av det er vanskelig å få tak i, ofte bare i USA-versjon på sone 1 og dermed ikke alltid spillbart. Men denne dokumentaren, med flere konsertklipp og en ganske god oversikt over alt han har gjort. Både fløtemjuk crooner med strykere og det som nærmer seg respektabel jazz. Tenk det. Frank, det er gutten sin det. "Vi får den jo inn igjen, så jeg kan legge den av til deg, evt. sjekke om det fins noen andre alternativ." Pause. (Her rekker jeg å tenke at kanskje det holdt med info for denne gang, han må jo være overbevist nå. Men..)

"Du vet hvem Frank Sinatra er?"

Aouch! Lett latter, jada, han er en trivelig kar ;)

"Jeg tenker litt på det,jeg , så kommer jeg innom igjen. Hade, takk for hjelpa!"

Jo, vær så god.

Der. Har du mangel på tillit. Et skoleeksempel. Og det skjer egentlig ganske ofte. Langsomt har det også formet seg et spørsmålstegn i mitt indre. Er det et personlighetstrekk ved meg; at jeg ikke vekker tillit? Er det slik at jeg som person ikke utstråler det nødvendige, det som skal til, for at hvem som helst skal kunne stille meg et spørsmål og håpe på eller vente et svar. Snakker vi realfag og astrofysikk, greit, jeg er ubrukelig. Men jeg hadde jo i det lengste håpa at..du vet.. at jeg kan brukes til noe.

På en annen side. Jeg skal jo tross alt være lykkelig over at noen gidder å stille meg spørsmål i utgangspunktet. Det er rart med det, altså, men jenter har lite peiling på musikk og film og hippe ting. Og som min gode bandkollega påpekte, jenter er ikke bare dumme og lite informert, vi er også tunghørte. Så hvis du skal spørre oss om noe så må det skje sakte, høyt og tydelig.

Dette til informasjon.

Voksesmerter

2009-01-16T00:59:00.000+01:00

Har du sett den nye reklamen for miljøagentene? Der unger konfronterer sine intetanende foreldre som følge av feilsortering. Det nye Blekkulf på et vis, bare at nå er det alvor, og en merker det på stemninga. Denne gangen er den et par hakk mer alvorstung enn "skru av motoren din gjøk"; "Jeg er ikke sint(?) jeg er bare veldig,veldig skuffet!".

Jeg blir òg stadig oftere skuffa. En vond følelse, vil jeg påstå. Og jevn. I hvert fall har den vært jevnt tiltagende det siste halvåret. Jeg er blitt eldre, ok(ingen Blekkulf-miljø-"dektektiv" lenger,altså..), men det er ikke dermed sagt at jeg må ta aldersangsten på alvor. Ikke enda. Likevel er det en sammenheng. Jeg blir eldre, på vei mot den evige tilstanden som kalles voksen, og som oppstår og forblir varig et eller anna sted mellom 12 og 100 år. Samtidig observerer jeg at jeg ved flere og flere anledninger, spesielt i forbindelse med NRKs nyhetssendinger kl 19.00 hver dag, opplever denne overveldende følelsen. Jeg blir skuffa over den andelen befolkninga som automatisk har inntatt denne posisjonen som voksne, og som da også forsøker å fylle denne rollen på den måten de tror er korrekt. Og noen av dem fikser det også, på et vis. Også finnes det også de som misbruker sin voksen-væren på en måte som gjør meg fullstendig målløs. Stum. Jeg orker ikke tenke på de ulike tilfellene en gang. Ikke enkeltvis. Jeg kan tillate meg å tenke på dem som enn masse. En klump. Det er ofte slik skuffelse opererer, så det er i alle fall noenlunde autentisk. Men det finnes ingen utvei heller. Det er ikke alle som på gunstig tidspunkt blir plukka opp av Peter Pan og gitt enveis-billett til Neverland. Heldigvis er det relativt få, dermed vil de som aldri blir voksne også befinne seg et sted i nærheten av deg og meg. Betryggende. Avvæpnende. Enten er du menneske, eller så er du en liten lort. Jeg skulle gjerne lært meg kunsten å skyggebokse. Gjerne med(mot..) Arne Næss, men siden den muligheten dessverre utgår skal jeg heller stole blindt på værmeldinga, slik voksne gjør, og stå klar med akebrett og boblebukse når årets snøfall har meldt sin ankomst til helga.
Det er ikke sånt som voksne gjør, men alle mine overbevisninger tilsier derfor at det er det eneste rette.

Bach & Lennon

2009-01-12T23:55:00.000+01:00

Jeg har flytta pianoet inn i stua. Lennon med gitaren kikker ned fra veggen, og spottene i taket er praktisk plassert slik at vi oppnår en viss sceneeffekt. Gyldenløves forvandles på magisk vis, flere ganger om dagen, til et spillested av det mer prominente slaget. Das wohltemperierte klavier står oppslått på notestativet for alle som vil prøve seg, men til nå er det kun Anka som har gøtts til å sette avgårde. Og i dag ble cembaloknappen oppdaga for alvor. Nå er det ingen vei tilbake.

Hvordan cembalolyd kan trigge blogger-instinktet er foreløpig uvisst, men det er med Bach som soundtrack og Lennon som vitne at jeg erklærer sag & sang for åpnet.

Ønsk meg lykke til.

God natt.