Prøysen og Robyn - et tolkningsspørsmål

HANG WITH ME
Will you tell me once again

How we're gonna be just friends?

If you're for real and not pretend

Then I guess you can hang with me

When my patience wearing thin

When I'm ready to give in

Will you pick me up again?

Then I guess you can hang with me

And if you do me right

I'm gonna do right by you

And if you keep it tight

I'm gonna confide in you

I know what's on your mind

There will be time for that too

If you hang with me

Hang with me

Just don't fall recklessly, headlessly in love with me

'Cause it's gonna be

All heartbreak, blissfully painful and insanity

If we agree, you can hang with me

When you see me drift astray

Out of touch and out of place

Will you tell me to my face?

Then I guess you can hang with me

And if you do me right

I'm gonna do right by you

And if you keep it tight

I'm gonna confide in you

I know what's on your mind

There will be time for that too

If you hang with me

Just don't fall recklessly, headlessly in love with me

'Cause it's gonna be

All heartbreak, blissfully painful and insanity

If we agree, you can hang with me

//

KJÆM DU I KVELD

Kjæm du i kveld, så står nykkjyl'n i døra, 
nykkjyl'n i døra, kjæm du i kveld.
Je vil itte sea deg håss du ska gjøra,
men vrir du'n tel venstre så får du det tel.
Men hvis du itte kjæm ska du æller få mala
og skrøyte og tala om nykkjyl'n min lell,
for den har je hengt ut åt dotter på garda,
som er neri dala på kino i kveld. 

Kjæm du i kveld, så står bikkja i lenkje, 
bikkja i lenkje, kjæm du i kveld.
Og har du litt vett, er du nødt for å tenkje
at: her kæin je sleppe inn helskinne, lell. 
Men hvis du itte kjæm ska du helst tia stille,
og dersom du ville ha greie på no,
så batt je den bikkja før hu vart for ille
og tok tel å sprengjaga saua på Mo. 

Kjæm du i kveld, er det lys oppi tråppen,
lys oppi tråppen, kjæm du i kveld. 
Da sitt det vel såpass tel hugu på kroppen
at bena vil prøve om tråpptrinna held.
Men hvis du itte kjæm, bære ser at det lyse,
så flyg itte rundt og spell sjarmør for det,
krana i kjøkk'ne har lett for å fryse, 
(og) i natt ska je oppatt og fyre med ved.

Kjæm du i kveld, er det jaord og hente,
jaord og hente, kjæm du i kveld. 
Men er du så kopete dom du vil vente,
og heller vil fara med slæidring og spell
om bikkje i band og ei troskyldig vise
med lys oppi tråppen og nykkjyl i lås,
så er det itte du som ska skrøyte og glise:
je ligg her og vente på stæillkar'n på Ås.

Wimp har humor.

I still haven't found what I'm looking for.

Morsomt.

Lillebror

HAPPY JONI-DAY!

Jeg vil starte klisjéfylt. Tilgi meg for det. Og det fortsetter ganske ensidig. Herved er du advart.Men jeg var 12 år da mutter’n viste meg Blue på vinyl og ga klart uttrykk for at dette er det eneste alternativet, dette er den du skal høre på. Så jeg gjorde det, i smug. Og syntes nok i begynnelsen at det var litt mye. At det var vel mye bevegelse i melodiføringa, at vokalen var høy(t og lavt) og nesten skingrende, at låtformene og akkordene var ukjente, at ”det er jo bare ord” som en elev i 18 års-draget sa når jeg spilte A case of you for henne tidlig i høst.  Men jeg holdt ut, jeg nærma meg sakte, men sikkert, med en fornemmelse av at her er det noe å oppdage, en dag kommer det til å sitte, en dag finner jeg et sted inni denne musikken, og musikken kommer til å finne et ledig bøttekott med livstids leiekontrakt i meg. 

Og det gjorde det.

Det er ei snål, mangefasettert, sjangerkryssende, finstemt og allsidig skattekiste som kommer til å stå igjen etter denne dama. Å høre gjennom platene i stigende rekkefølge er som å høre et liv, og ikke bare solsiden av det, men ALT. Det er vel det som står ved henne også, biografisk sett, at med henne får man alt. Født som Roberta Joan Anderson i Fort Macleod i Alberta, Canada, har visstnok far med norske og samiske aner. Han jobba i luftforsvaret og de flytta rundt til forskjellige baser i den vestlige delen av Canada. Joni fikk polio da hu var åtte, og begynte å røyke da hu var 9. Så langt, alt vel. Hun malte. Sang. Etter hvert skrev hun dikt. En freak. Jeg husker å ha lest et sted (antagelig i Shakey?) om Joni og Neil Youngs like erkjennelse av Canada og landskapet og kjedsomheten at man må skrive låter eller skape noe på et eller anna plan. Begge gjorde det. Begynte å spille på klubber. Joni dro til New York og en tilværelse på diverse Coffeehouses i 1965. Etter hvert ble hun covra av diverse store folk-navn og i 1968 kom debutalbumet ”Song to a seagull”, et konseptalbum. Da var a’ i gang!

Da jeg starta på ”konsen” i Kristiansand var den første uka kaotisk og lite forståelig. Nesten rett ved lå det ei bruktsjappe å søke tilflukt i, som la sitt gode (?) navn og rykte i å plassere all vinylen de hadde i vinduet, ut mot gata, i solsteken. (Jeg påpekte dette, at det kanskje var lurt å flytte dem, det ville kanskje gjøre noe med kvaliteten og muligheten for inntjening.) Derfra redda jeg mitt eksemplar av ”Song to a seagull”, og den redda meg gjennom en litt merkelig og kaotisk musikkutdannelse. I ettertid er jeg utrulig glad for å ha hatt Joni øverst i bagasjen. Det var, og er en utrolig god rettesnor å ha, og jeg har lært jævlig mye av denne dama.

Stemmemessig. Et helt vilt range i den tidlige delen av karrieren. Og evne til å bruke det med omhu. Fraseringer. Betoning, plassering, touch! Jazz-tilsnittet. Det er ferdig følt når låtene er skrivi, og syngi på en utrulig ufølsom-følsom måte. Likegyldig.  Et skyv, en flyt som man bare kan drømme om. Og lange fortellinger som krever nettopp den type tilnærming.  På Travelogue er det vanskelig å ikke bli nostalgisk. Dama har liksom vært en gammel sjel i en ung kropp hele livet, og på denne plata er det som om alderen i sinn og kropp er tilnærma lik for første gang.

Gitarstemmingene. Det er dette jeg skal pusle med når jeg blir gammal, i stedet for kryssord og sudoku. Alle stemmingene. Alle stemningene.

Melodiene. Å ha ei sånn stemme fører med seg et ansvar. Det innebærer å ikke frese av licks og wailinger og hippe ting i tide og utide.(ALT man kan!...) Man kan heller bruke den til å synge og skape og åpne melodier som ingen har hørt før.

Tekst. Joni spurte Leonard Cohen tidlig i karrieren hvordan han og Bob kunne skrive sånne tekster! Sånn poesi! Sånne meninger. Fy katta, hu ble forbanna da Cohen la for dagen at de stjal mesteparten. Fra beatpoeter. Bibelen. Samtidas diktere og meningsbærere. Om å bruke seg sjøl som ”ørkje” (emne) er Joni en livslang læringskilde. Hu hadde et svevende, utstrakt, variert? kjærlighetsliv. Og skrev om dem alle. Om flere av låtene sa kollegene – ”Joni – you can’t write THIS!?” At Joni skrev den låta som blir stående som symbolet på tidsånden når 60 ble til 70 er ganske beskrivende. Hu fikk ikke være med og oppleve Woodstock. Fordi hennes velmenende kolleger i Crosby, Stills osv mente det var for farlig.

Kompromissløs. Så til de grader. I alle musikalske valg, fra de store til de små. Kjerring mot strøm.

Fy farao, hu er bra.

Det er mye å ta av, materialet er der for å dykkes ned i. Og jeg er glad jeg prøvde flere ganger. For jeg ga meg ikke, jeg ville skjønne greia med denne dama, og det fineste er at det kommer jeg nok aldri til å gjøre.

Til slutt:

Hver fest i vennegjengen starter for min del med at jeg finner Henrik: musiker, gitarist (han har plukka alt av gitar-komp-fingerspill-galskapen!), nerd og for øvrig en jævlig fin fyr som deler denne lovprisinga og fascinasjonen for dama. Så gjennomfører vi den obligatoriske kjøkkenpraten, som er ganske identisk hver gang, den handler om hvor bra Joni er, og at når støvet av diverse andre lovpriste singer/songwritere fra samme periode legger seg, så er det hu som vil stå ubeseira tilbake. Hvis vi er i ordentlig harselerende humør er ikke Henrik fremmed for å vrenge av seg en særs bra og deilig karakteristisk Dylan-parodi, og da er stemninga satt. (Og mellomtoneregisteret demonstrert, for den del.)

Inhabil, flåse-alarm:

PS: Og angående sammenligninga med Dylan (og også Leonard Cohen), der Joni har kommet ut av det som den bitre gamle kjerringa i mange sammenhenger. Hvis du legger låtskrivinga tilside et øyeblikk, det er vanskelig å sammenligne og jeg liker sider ved alle, men vi ser bort fra den. Hvis du, med ei gudbenåda stemme og en helt egen, direkte og ujålete måte å traktere den på til stadighet blir sammenligna med to karer med kanskje en oktav i stemmeomfang til sammen, ja, da ville du og kanskje framstå som litt bitter og bestemt på dine eldre dager. Også er det jo forskjell på å faktisk lage melodier og det å ikke gjøre det.

Snækks:

Spilleliste:



A tribute to Joni Mitchell

A portrait in song

Rolling stone 1969

LES:

Biografien ”Will you take me as I am” av Michelle Mercer. 

Som avslutter med ”Stuff Joni likes, or even loves”. Utdrag følger:

HER BALLET

”It’s my favorite-thing I ever did”

PINBALL

NIETZSCHE

SOME DYLAN (!)

Positively 4th street. Idiot wind. Tangled up in blue

SHORT-STORY WRITERS

Som Alice Munro.

VAN GOGH

TALKING

ETTA JAMES

CIGARETTES

”It’s a focusing drug. Everybody should just be forced to smoke”

(Og 70 år! Et medisinsk mirakel?) 

Stemmen min.

Stemmen min sliter litt om dagen. Og da gjør jeg det og. Men - god teknikk betaler seg, to releasekonserter og en haug med promo vel gjennomført. 

På nåværende tidspunkt velger jeg å se på det som Janelle Monae som uttalte følgende i forbindelse med konsertavlysninger nylig på grunn av stemmepeoblemer:

— Jeg er ganske fortvilet over avlysningene siden det er dette jeg lever for. Men av og til bryter selv de best konstruerte androidene sammen, og må lade batteriene, skriver hun.

Så det. 

Jeg har satt meg sjøl til lading.

Jeg trur det...?

Are we human, or are we dancers:

Eller er du bare en liten lort.

Den daglige fornærmelse.

Jeg bruker både Wimp og Spotify.

Begge deler fører til varierte møter med følelsesskalaen. Men mest i den ene enden av den. Sinna, provosert, irritert, likeglad, forbanna, neglisjert, forvirra, likegyldig, villfaren, fornærma. 

Mest det siste. Fornærma.

Jeg vet som regel hva jeg vil høre på, hva jeg leter etter. Derfor er det ikke så ofte jeg kikker på forsida til spotify, den såkalte "discover". Her kan man oppdage musikk. Spotify bruker tjenesten Allmusic for å hente fram, koble sammen og tilslutt anbefale meg musikk. Som spotify mener at jeg kanskje liker, burde høre, sjekke ut. Og det er her jeg ofte blir litt irritert, og resultatet er som regel at jeg skrur av og går og setter på ei plate. En cd eller en LP. 

Hvorfor? Fordi jeg har brukt store deler av livet mitt på å høre på musikk, lytte til den, oppdage den, jobbe med musikk, anbefale musikk, lære meg å like musikk, lese om musikk. Når jeg først kikka innom "Discover" slo jeg først fast at jeg har gammal musikksmak, ettersom alle artistene/banda som kom opp var fra tiårene 50,60,70 og 80. Greit nok. Men hva skjer når man bruker spotify til å høre "smalere" musikk? Det er da fornærmelsene dukker opp, samt rotet, "spammen", merkelige sammenhenger og rare koblinger. Spotify klarer ikke overgangen til mer sjangerspesifikke anbefalinger, ganske enkelt fordi spotify ikke er interessert i det. 

La meg vise fram noen av anbefalingene som er foreslått for meg. 

Hanne Boel. Og Gasolin. (Greit nok, men LIVE-plata?!) Antagelig fordi jeg har hørt på band som Efterklang, Marie Key , Agnes Obel. De er danske. (...)

  Det er også tilfellet her. Det er stor musikalsk og, etter mitt skjønn, kvalitetsmessig forskjell fra Säkert!, Melissa Horn, Anna Ternheim, Laleh, Anna Järvinen, Hästpojken, Vapnet, Håkan Hellstrøm osv. til f.eks disse to. Det er forskjell på Abba og Jill Johnson. Det holder ikke at alle er svenske.Også er det de vanlige anbefalingene, de som alltid ligger der. Som sagt har jeg gammal musikksmak. I min "discover" ligger til enhver tid Joni, Carol King, Jethro Tull, Bruce Springsteen både med og uten the E-street band, Cat Stevens, Bryan Ferry, Bob Dylan, Eric Clapton, Elton John. (OSV.)

Men som oftest sånn:    

   

Jeg vil ikke ha best of! 

Jeg vil ha disse: Dolly Parton – My Favorite Songwriter, Porter Wagoner,  Elton John – Tumbleweed Connection , Nina Simone – Nina Simone Sings The Blues  

Spotify utgir seg for å være min beste venn, og en god venn burde vite såpass. (Det er i utgangspunktet vanskelig og tidkrevende nok å finne originalalbum, og det beviser bare at spotify ikke er opptatt av det, spotify er opptatt av katalog. Stor katalog.) Det er som å ta med ei flaske prosecco til ei som er glad i whisky. (Altså ikke Jack Daniels eller anna skvip ( Da snakker vi fornærmelse!). Skotsk.)  

Likevel, de overnevnte er ikke det verste. Det verste er sammenblandinga: Jeg får generelle anbefalinger om musikk jeg gjerne vil høre, men side om side musikk jeg ABSOLUTT ikke har noe behov for. Da ser det ofte sånn ut: 

  

 

YES. (Hva jeg liker og ikke liker kan være quiz-elementet.)

Men noen ganger kan også spotify ha flaks, og det kan føre med seg velkomne anbefalinger - tett kobla til hva jeg har hørt på, men likefullt fører det med seg noen spørsmål. 

For hva er koblinga mellom Ontz og Sudan dudan? Bortsett fra at jeg åpenbart digger begge deler?

      

Jeg er ikke ordentlig fornærma. (Les denne fra Marta Breens blogg!) Men jeg tyr oftere og oftere til spotify og wimp som oppslagsverk, fordi jeg ikke liker det lyttemønsteret strømmingtjenester legger opp til i sin væren og oppbygning. Kanskje bør vi på sikt kunne få mer sjanger-spesifikke tjenester der vi kan slippe støy, rot og spam som beskrevet over. Og komme tilbake til musikken. (Discover kan også stå for "disc over"). For det skal jo være oppbyggende, nærende, vakkert, fint, berørende, avslappende, oppmuntrende og morsomt å oppdage musikk. (artig med sang og musikk!)

Og en ting er sikkert, Spotify eier ikke humor.