fredag 30. september 2011

Hvorfor elsker vi nordmenn svenske visesangere?



Det er overskriften til Robert Hoftun Gjestad i Aftenpostens ukentlige fredagskommentar på musikksidene. Aktuelt. Spennende? Det er jo sant; vi nordmenn elsker svenske visesangere. 


Jeg elsker svenske visesangere fordi det er akkurat så på avstand at det blir eksotisk, og akkurat så nært at det bevarer de umiddelbare følelsene av relasjon til temaet, flauheten fordi språket er likt og dermed treffer det meg raskere og tyngre. 




Alt dette og mere til i Gjestads kommentar er vel og bra. Jeg blir bare så inni svarte granskauen jævlig forbanna og en smule oppgitt når han kommer til eksemplene. Han nevner svensker som Lundell, Thå-,Hell-, og Sundström, Oscar Danielson og Wiehe. Og sammenligner med nordmenn som Henning Kvitnes, Odd Nordstoga og Stein Torleif Bjella. Blant disse finner jeg noen av mine aller største helter. 
Men. 


Er det bare menn som kan være visesangere? 
Er det kun menn som kan fylle rollen som skald? 


En av de som nettopp har syngliggjort at nordmenn elsker svenske visesangere er 
Melissa Horn. Også svensk. Det var hennes Kungsholmens havn vi klamra oss til etter 22.juli, ikke kom og si at damer ikke makter å skrive om de store tinga. I tillegg har vi latterlig flinke, reflekterte folk som Annika Norlin i Säkert!s skikkelse, Sofia Karlsson, Anna Järvinen, ferskere Charlotte Berg, Edith Söderstrøm, og Lisa Nilsson bør også nevnes, tross alt... Av norske visesangere kunne han tatt seg bryet med å nevne Tonje Unstad, Anne Grete Preus, Kari Iveland, nå avdøde Hilde Heltberg, Siri Nilsen, Kari Bremnes, Unni Wilhelmsen. 


Skjerpings. Ikke kødd med forbildene mine!


Skjær mæ laus.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar