I familien vår er vi språkentusiaster.
Mamma er journalist, pappa er forfatter og trubadur. Jeg er resultatet av mine foresatte. Da jeg introduserte Wordfeud for fattern (for forfattern, knis) var han ikke så entusiastisk, men da han etter hvert skjønte hva dette innebar fikk fløyta ei anna låt. Han spiller fra mamma sin telefon, for han har ikke sånn "Scrabbletelefon" sjøl. Dermed er det duka for stressa morgener når muttern må mase seg til å få telefonen sin tilbake før hu går på jobb om morran. Og for første gang (?) i deres drøyt 25årige ekteskap står fattern klar i gangen og venter tålmodig når muttern ankommer heimen igjen i halvfemtida.
Mamma er journalist, pappa er forfatter og trubadur. Jeg er resultatet av mine foresatte. Da jeg introduserte Wordfeud for fattern (for forfattern, knis) var han ikke så entusiastisk, men da han etter hvert skjønte hva dette innebar fikk fløyta ei anna låt. Han spiller fra mamma sin telefon, for han har ikke sånn "Scrabbletelefon" sjøl. Dermed er det duka for stressa morgener når muttern må mase seg til å få telefonen sin tilbake før hu går på jobb om morran. Og for første gang (?) i deres drøyt 25årige ekteskap står fattern klar i gangen og venter tålmodig når muttern ankommer heimen igjen i halvfemtida.
Så nå spiller han Wodfeud med alle sine tre barn, og knuser oss stort sett. Men så! Innimellom. Om han begynner å snakke om veldig bra "gjennomsnittspoengsum" i spillet, eller kommenterer vendinger, hvordan vi sammen må ta ansvar for å åpne spillet, eller "Dæven, du; den var fin!"
- Da veit vi at vi har en sjanse.
Og plutselig går det gjennom:
Og så. Er det på'n igjen.
Imponerende ordlengder
SvarSlett