Den daglige fornærmelse.

Jeg bruker både Wimp og Spotify.

Begge deler fører til varierte møter med følelsesskalaen. Men mest i den ene enden av den. Sinna, provosert, irritert, likeglad, forbanna, neglisjert, forvirra, likegyldig, villfaren, fornærma. 

Mest det siste. Fornærma.

Jeg vet som regel hva jeg vil høre på, hva jeg leter etter. Derfor er det ikke så ofte jeg kikker på forsida til spotify, den såkalte "discover". Her kan man oppdage musikk. Spotify bruker tjenesten Allmusic for å hente fram, koble sammen og tilslutt anbefale meg musikk. Som spotify mener at jeg kanskje liker, burde høre, sjekke ut. Og det er her jeg ofte blir litt irritert, og resultatet er som regel at jeg skrur av og går og setter på ei plate. En cd eller en LP. 

Hvorfor? Fordi jeg har brukt store deler av livet mitt på å høre på musikk, lytte til den, oppdage den, jobbe med musikk, anbefale musikk, lære meg å like musikk, lese om musikk. Når jeg først kikka innom "Discover" slo jeg først fast at jeg har gammal musikksmak, ettersom alle artistene/banda som kom opp var fra tiårene 50,60,70 og 80. Greit nok. Men hva skjer når man bruker spotify til å høre "smalere" musikk? Det er da fornærmelsene dukker opp, samt rotet, "spammen", merkelige sammenhenger og rare koblinger. Spotify klarer ikke overgangen til mer sjangerspesifikke anbefalinger, ganske enkelt fordi spotify ikke er interessert i det. 

La meg vise fram noen av anbefalingene som er foreslått for meg. 

Hanne Boel. Og Gasolin. (Greit nok, men LIVE-plata?!) Antagelig fordi jeg har hørt på band som Efterklang, Marie Key , Agnes Obel. De er danske. (...)

  Det er også tilfellet her. Det er stor musikalsk og, etter mitt skjønn, kvalitetsmessig forskjell fra Säkert!, Melissa Horn, Anna Ternheim, Laleh, Anna Järvinen, Hästpojken, Vapnet, Håkan Hellstrøm osv. til f.eks disse to. Det er forskjell på Abba og Jill Johnson. Det holder ikke at alle er svenske.Også er det de vanlige anbefalingene, de som alltid ligger der. Som sagt har jeg gammal musikksmak. I min "discover" ligger til enhver tid Joni, Carol King, Jethro Tull, Bruce Springsteen både med og uten the E-street band, Cat Stevens, Bryan Ferry, Bob Dylan, Eric Clapton, Elton John. (OSV.)

Men som oftest sånn:    

   

Jeg vil ikke ha best of! 

Jeg vil ha disse: Dolly Parton – My Favorite Songwriter, Porter Wagoner,  Elton John – Tumbleweed Connection , Nina Simone – Nina Simone Sings The Blues  

Spotify utgir seg for å være min beste venn, og en god venn burde vite såpass. (Det er i utgangspunktet vanskelig og tidkrevende nok å finne originalalbum, og det beviser bare at spotify ikke er opptatt av det, spotify er opptatt av katalog. Stor katalog.) Det er som å ta med ei flaske prosecco til ei som er glad i whisky. (Altså ikke Jack Daniels eller anna skvip ( Da snakker vi fornærmelse!). Skotsk.)  

Likevel, de overnevnte er ikke det verste. Det verste er sammenblandinga: Jeg får generelle anbefalinger om musikk jeg gjerne vil høre, men side om side musikk jeg ABSOLUTT ikke har noe behov for. Da ser det ofte sånn ut: 

  

 

YES. (Hva jeg liker og ikke liker kan være quiz-elementet.)

Men noen ganger kan også spotify ha flaks, og det kan føre med seg velkomne anbefalinger - tett kobla til hva jeg har hørt på, men likefullt fører det med seg noen spørsmål. 

For hva er koblinga mellom Ontz og Sudan dudan? Bortsett fra at jeg åpenbart digger begge deler?

      

Jeg er ikke ordentlig fornærma. (Les denne fra Marta Breens blogg!) Men jeg tyr oftere og oftere til spotify og wimp som oppslagsverk, fordi jeg ikke liker det lyttemønsteret strømmingtjenester legger opp til i sin væren og oppbygning. Kanskje bør vi på sikt kunne få mer sjanger-spesifikke tjenester der vi kan slippe støy, rot og spam som beskrevet over. Og komme tilbake til musikken. (Discover kan også stå for "disc over"). For det skal jo være oppbyggende, nærende, vakkert, fint, berørende, avslappende, oppmuntrende og morsomt å oppdage musikk. (artig med sang og musikk!)

Og en ting er sikkert, Spotify eier ikke humor. 

Men kjæra nånn, Dagbla'!

I ei uke hvor Hanne Sørvaag stiller opp i MANN og uttaler at å spille på sex er en del av pakka i musikkbransjen, og Alexandra Joner følger opp med å si at "Musikkbransjen handler jo om sex" så kunne nettredaktøren i Dagbladet med hensikt tatt seg en kopp kaffe til på morran og laga en litt bedre framstilling av en sak som gjelder en av norges gode låtskrivere. Djiises. Bidra litt i riktig retning, liksom. 

Skjær mæ laus.

Hvorfor elsker vi nordmenn svenske visesangere?

Det er overskriften til Robert Hoftun Gjestad i Aftenpostens ukentlige fredagskommentar på musikksidene. Aktuelt. Spennende? Det er jo sant; vi nordmenn elsker svenske visesangere. 


Jeg elsker svenske visesangere fordi det er akkurat så på avstand at det blir eksotisk, og akkurat så nært at det bevarer de umiddelbare følelsene av relasjon til temaet, flauheten fordi språket er likt og dermed treffer det meg raskere og tyngre. 




Alt dette og mere til i Gjestads kommentar er vel og bra. Jeg blir bare så inni svarte granskauen jævlig forbanna og en smule oppgitt når han kommer til eksemplene. Han nevner svensker som Lundell, Thå-,Hell-, og Sundström, Oscar Danielson og Wiehe. Og sammenligner med nordmenn som Henning Kvitnes, Odd Nordstoga og Stein Torleif Bjella. Blant disse finner jeg noen av mine aller største helter. 
Men. 


Er det bare menn som kan være visesangere? 
Er det kun menn som kan fylle rollen som skald? 


En av de som nettopp har syngliggjort at nordmenn elsker svenske visesangere er 
Melissa Horn. Også svensk. Det var hennes Kungsholmens havn vi klamra oss til etter 22.juli, ikke kom og si at damer ikke makter å skrive om de store tinga. I tillegg har vi latterlig flinke, reflekterte folk som Annika Norlin i Säkert!s skikkelse, Sofia Karlsson, Anna Järvinen, ferskere Charlotte Berg, Edith Söderstrøm, og Lisa Nilsson bør også nevnes, tross alt... Av norske visesangere kunne han tatt seg bryet med å nevne Tonje Unstad, Anne Grete Preus, Kari Iveland, nå avdøde Hilde Heltberg, Siri Nilsen, Kari Bremnes, Unni Wilhelmsen. 


Skjerpings. Ikke kødd med forbildene mine!


Skjær mæ laus.