Trilogi.

Jeg har gitt meg sjøl et lite trilogi-prosjekt. De siste somrene har jeg lest bøker som kan kategoriseres som klassikere, særlig norske. I stemmerettsåret måtte det bli mest kvinnelige forfattere, og der hadde jeg også et etterslep.

Så. Planen er å utvide horisonten og like godt ta tre om gangen for å ta igjen det tapte:

Jeg begynte på Alberte og Jacob, den første boka i Alberte-trilogien av Cora Sandel.
(For en lidelse! For en tilværelse! For en stillstand!)






Så gyver jeg (fortsatt) løs på Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset.
(Drama. Å SKRIVE. Nasjonalskatt.)







Under bokfestivalen i Oslo i høst var jeg å hørte på en skrivehelt: Helga Flatland snakket om den siste boka i sin trilogi om bygda som mister tre gutter i et oppdrag i Afghanistan. Den siste boka heter "Det finnes ingen helhet". De første heter "Bli hvis du kan, reis hvis du må" og "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake."
Dette er noe av det beste jeg kan lese, så jeg må spare den litt, trur jeg.

Så. Jeg har et prosjekt i god, lang tid framover. Og om jeg blir ferdig står vel både Herbjørg Wassmo og Torborg Nedreaas i kø, samt at jeg bør vel lese Alice Munro igjen, også. 

Puh. 

Musikalsk inkubasjonstid

Musikalsk inkubasjonstid er den tida det tar fra du får noe anbefalt til du oppdager det sjøl, eller til det treffer. Fra smitten overleveres til sjukdommen fester seg i kroppen. 

For eksempel tok det noen uker med smuglytting fra muttern anbefalte Joni Mitchell og Blue til jeg oppdaga den sjøl. Jeg var 12. Og da traff den til gjengjeld grundig. Sengeliggende. 

Senere har det gått fortere. 

Da Eirik anbefalte Jenny Wilson hørte jeg på hu hele kvelden på jobb. 

Da Ida anbefalte Håkan Hellstrøm sykla jeg lett over ei mil hver vei til sommerjobben. 

I det øyeblikket Kari Slaatsveen nevnte Judee Sill på radioen var musikken hennes 

allerede en del av referanseramma mi.
Jeg skjønte ikke helt hva greia med Dagsland var før jeg hørte "Mur".

Da jeg jobba med Dylanlåter på konsen hadde jeg allerede forkasta fyren flere ganger, men så var det noe som likevel, plutselig, traff.
BAM!

Noen ganger trenger jeg lengre tid, eller det føles tyngre eller rarere ved første lytt,
men så er det bare å gå og glede seg, for plutselig treffer det.
Og noen ganger skjer det med en gang.

Hyllingskvad til Sam's Shirt

Kjære Sam's Shirt.

Dette er et hyllingskvad til konseptet Sam's Shirt. Jeg stiller meg dermed bak Jonas Gahr Støre. Der er det forøvrig helt ok å stå. Likevel, dette hyllingskvadet kan oppleves å ha noen kvasse avstikkere, men det er godt ment. Det er hele poenget.

Fra begynnelsen.

Jeg er blitt veldig glad i konseptet Sam's Shirt. Jeg vil kalle meg fæn. Tidvis blodfæn. Og helst vil jeg beholde det slik det er nå, slik blodfæns gjerne vil når de har oppdaga noe; de vil holde det for seg sjøl. Det ville jeg når Odd Nordstoga tok steget fra Blåmann, via Something Odd og ble en Luring, når Stein Torleif Bjella gikk fra en snål fyr fra Ål til å bli nasjonalskald osv. I  dette tilfellet kræsjer mine dagligdagse ønsker med blodfænnens behov for å være en av få fæns.

1. Tilgang til musikken

Myspace er hipt, for all del. (Vel..) Problemet er at jeg ofte vil høre musikken deres når jeg ikke er hjemme, det vil si ute. Og da har jeg sånne appleprodukter som ikke takler Flash 

og får denne meldinga: 

Og det er sikkert måter å fikse dette på, men det frir meg ikke fra å tenke; kan dere ikke bare åpne en soundcloudkonto? Spille inn alle låtene deres, gi det ut på kassssett, minidisc, hva som helst! Soundcloud er kanskje det letteste. 

Pliiiis!! Da kommer dere til å doble antall spillinger pr dag. 

Bare på grunn av meg og mitt bredbåndsfrie øvingsrom.

2. Konserter. JA!

Taxikostnadene må det finnes en løsning på. 

Kan dere spørre Jonas? (type G. Støre, deres venn.)

3. Navn

Ja. Dette er litt vanskelig. Dette har jeg ingenting med å mene noe om. Men jeg gjør det for det. Litt fordi at første gangen vi møttes var det nettopp navnet, eller la meg si det forhenværende navnet, som gjorde inntrykk på meg. La meg gjengi møtet. Vi ble presentert av en felles bekjent som nevnte at dere også var musikere og hadde et band. Disputten hørtes omtrent sånn ut:

Frida: Hva heter bandet?

Medlemmer av Sam's Shirt: Vi heter Samkjørt. 

Frida: Veldig LO/AP-aktig?

Medlemmer av Sam's Shirt: Kanskje? Før het vi "Frida Fregnefaen"

Kanskje var det allerede her kimen til fæntilværelsen ble født. Det var schwung over det, synes jeg. Samkjørt også, for den del, og derfor lurer jeg på; Hvordan ble det til Sam's Shirt?! Ikke for å være frekk, men kan vi konstatere et navneproblem? Hvem kan gjette at bak Sam's Shirt skjuler det seg tre tøffe oppegående damer som synger jævlig bra på norsk med et haleheng av div.

 mannlige oslobaserte jazzmusikere? 

Kjæra nånn, dere har muligheten til å gjennoppstå med nytt navn, 

Soundcloudkonto og muligens lavere taxiregninger. 

Jeg og Jonas Gahr Støre blir med på fænlasset. 

Gjør det!!!

PS: Om du vil vite hva jeg vræler om, sjekk http://www.myspace.com/samkjort

Og, om du ikke er blakk som meg, gå å se mine to ultimate favorittvisebandsangere i kveld på parkteateret, Oscar Danielson og Sam's Shirt. Slå den!

Hvorfor elsker vi nordmenn svenske visesangere?

Det er overskriften til Robert Hoftun Gjestad i Aftenpostens ukentlige fredagskommentar på musikksidene. Aktuelt. Spennende? Det er jo sant; vi nordmenn elsker svenske visesangere. 


Jeg elsker svenske visesangere fordi det er akkurat så på avstand at det blir eksotisk, og akkurat så nært at det bevarer de umiddelbare følelsene av relasjon til temaet, flauheten fordi språket er likt og dermed treffer det meg raskere og tyngre. 




Alt dette og mere til i Gjestads kommentar er vel og bra. Jeg blir bare så inni svarte granskauen jævlig forbanna og en smule oppgitt når han kommer til eksemplene. Han nevner svensker som Lundell, Thå-,Hell-, og Sundström, Oscar Danielson og Wiehe. Og sammenligner med nordmenn som Henning Kvitnes, Odd Nordstoga og Stein Torleif Bjella. Blant disse finner jeg noen av mine aller største helter. 
Men. 


Er det bare menn som kan være visesangere? 
Er det kun menn som kan fylle rollen som skald? 


En av de som nettopp har syngliggjort at nordmenn elsker svenske visesangere er 
Melissa Horn. Også svensk. Det var hennes Kungsholmens havn vi klamra oss til etter 22.juli, ikke kom og si at damer ikke makter å skrive om de store tinga. I tillegg har vi latterlig flinke, reflekterte folk som Annika Norlin i Säkert!s skikkelse, Sofia Karlsson, Anna Järvinen, ferskere Charlotte Berg, Edith Söderstrøm, og Lisa Nilsson bør også nevnes, tross alt... Av norske visesangere kunne han tatt seg bryet med å nevne Tonje Unstad, Anne Grete Preus, Kari Iveland, nå avdøde Hilde Heltberg, Siri Nilsen, Kari Bremnes, Unni Wilhelmsen. 


Skjerpings. Ikke kødd med forbildene mine!


Skjær mæ laus.

Åpen bok

I dag har Siri Nilsen bursdag!

Derfor: Tidenes låt, Hurraa!

Hurra for Hanne!

Sunnmørske damer skal man ikke kimse av.

Hør på Hanne sin "The city" og se "Lockstitch" fra Thelma and Clyde (hvor Hanne utgjør Thelma), hør plata til Hilde Marie Kjersem; "Let's let go."
Så kan vi snakkes over sveler og kaffe ein anna dag.


The City by Hanne Kolstø


There's A Change Coming (mp3) by falck