JUKS!

Bergen. Et kort reisebrev.

Bergen er en veldig fin by, og der var jeg i helga.

Det var til og med oppholdsvær.

Dog, det er kun Bergensere som kan komme på å kalle noe for "Knøsesmauet". Ærlig talt.

Men, det går bra så lenge man har gode venner som kjenner byen. Og i tillegg er glade for å se meg.

Sånn som Ida:

Og Ludvig Holberg:

Han var ikke så entusiastisk, men trivelig læl.

Noe anna spennende som skjedde var at Ida illustrerte og forklarte en ny og revolusjonerende kaffe-maker-metode som visstnok heter "aero-press" eller noe sånt no.

Dette er visst så fænsi at det ennå ikke er plukket opp av mannen i gata, og jeg synes derfor det er veldig stas at noen tar ansvar for å oppdatere meg på sånt.

Det artigste var nemlig at ved neste korsvei, nemlig på besøk hos Ingrid i Maridalsveien 169 på Bjølsen i Oslo, nøyaktig 2 kvelder senere, der fikk jeg servert kaffe. Og gjett hva; !

Her er'n!

Nok et bevis på at vennene mine er oppdaterte, høvelege menneskje som setter pris på tekniske nyvinninger, og særlig de som kan brukes til å lage god kaffe.

Fred ud, som Marit pleier å si.

Fram og tilbake

.. er like langt. Det tenker jeg ofte, og særlig når jeg går ut av døra, låser, går halvveis ned trappa, stopper, tenker litt, går opp igjen, låser opp døra, går inn, sjekker at ting er skrudd av, dratt ut, slått på (ytterst sjelden noe skal være slått på i mitt hjem når det ikke er noen der, men det hender), slår av evt. lys, går ut, låser, går ned trappene, gjerne lenger enn forrige gang, stopper, tenker meg om, går opp igjen, sjekker dørhåndtaket og at det virkelig er låst, ettersom jeg ikke kan huske å ha sagt de tre magiske orda høyt til meg sjøl, (nå låser jeg.) snur, går ned trappene, sjekker at jeg har nøklene før jeg går ut hoveddøra, går ut, ned trappa, og står endelig i Gyldenløves gate, klar for anmarsj ett eller anna sted. Sånn er det stort sett hver dag.

Og, det har slått meg, at hvis naboen rett over gangen får med seg dette hver gang det skjer, da må han flire litt, og etterhvert kanskje vurdere å ringe inn en bekymringsmelding å få meg lagt inn.

Men så tenker jeg, at hvis han får det med seg , så betyr det at han ofte står å kikker ut av det lille kikkhullet han har i døra, (en merkelig trend det der med sånne kikkhull? 70talls? 60?) og igjen betyr det at han mest sannsynlig har en barkrakk til å sitte på når han gjør det, og hvis han har det, da er det jeg som skal ringe inn bekymringsmeldinga.

Og på denne måten fortsetter det, like langt...

Retro

Jeg er heldig. I anledning bursdagen min fikk jeg en "lånegave", dvs. det er en gave jeg har fått, og den består i å passe på en platespiller og et anlegg. Sånn at jeg kan spille av mine LP-reserver som jeg har samla opp de siste åra. Det er også sånn at samlingen nesten utelukkende består av funn fra Kristiansands bruktbutikker, der det finnes en bitteliten andel brukbare ting blant alskens bedehus- og "ungdomsgjengen"-plater.

Fra før av er min ultimate favoritt denne:

Joni Mitchells første plate, kalt "Song to a seagull" eller bare "Joni Mitchell". Den er magisk.

Men. Her om dagen kom jeg over en ny klassiker, som har fått frokostspilletid den siste uka. Det var også da jeg høflig, men bestemt forklarte den unge frøkna på "Natvigs" at det er veldig dumt å la vinylplatene stå på utstilling i vinduet. I sola. Da blir de ødelagt...

Den nyervervede favoritten er:

Kate Bush. Med "The Kick inside". Den med Wuthering heights og ikke minst, Man with the child in his eyes.

Magisk! ganske enkelt.

Samme dag kom jeg også over Nat King Coles juleplate, som stolt ble tatt med hjem, og plassert i hylla sammen med Mahalia Jackson og Sølvguttene. Jula kan bare komme!

LP-spilleren "Sharp" med forsterker. Til denne spilleren kommer det også hjemmebygde høyttalere med så autentisk 70 tallslyd at jeg under frokosten alltid tenker at "jeg har da god tid!" Det passer jo også bra at Motorpsycho har gitt ut sin nye plate denne uka, kun på vinyl. (kvit, sådan...hrm..)

Det kan bli en god uke.

Nå samles vi på valen

Bildet er tatt av Tor Erik Schrøder - fineste konsertfotografen på denna sia av landet.

Festival, folkens, festival. Skal vi tro wikipedia snakker vi om en anledning for festligheter og feiringer, gjerne av religiøs art, men det kan også være forbundet med musikk og spel og dans. Ordets betydning er visst av middelalersk opphav, og kommer av festi vale: Slutten av fasteperioden. Jeg trur dette er bare sprøyt. Greit, fest kommer jo av feast som har med mat og gjøre i utgangspunktet, så der har du den. Det er ytterst viktig å spise og drikke, i hvert fall år det er så fint vær og sol og varmt, og da må man ha væske, ellers går man i bakken. Det som kommer etter festen, "valen" , det må jo være den samme valen som vi samles på 1. mai, den som er omtalt i internasjonalen. Nå samles vi på valen, evt. hvalen, evt på Odderøya, den har jo litt form som en hval (evt. val, sikkert tidlig skrivemåte som godeste gamle generalen holdt på med, han som planta alle trea i baneheia.) Det livslange mysteriet er herved løst, vi kan gå videre.

Altså, Quartfestivalen har inntatt Kristiansand. Det føles egentlig som vi er slukt av hele denne tidligere omtalte hvalen, for byen er i hvert fall ikke til å kjenne att. Det er masse folk, det er det jo her om sommern, for alle kan ikke være i dyreparken samtidig. Sånt blir det grining av, og det sier politimester Bastian strengt, men rettferdig nei til - med god støtte fra tante Sofie. Poenget er at byen er ugjenkjennelig. Både fordi det er fullt av folk, men også fordi sørlendingene er på ferie. Hjemme i sin egen by. For det er jo så greit! Ud med båden på daan og havesælskab i baghaven om kvældn. Og så er det jo Quart! Jeg overhørte en særs karakteristisk samtale for to dager sia (2 damer, ca 35-4o):

"Også er det jo Quart igjen!"

"Ja, skal du?"

"Ja, jeg må jo det - har ikke vært det før. Og nå må vi jo støtte opp! Samme hvem som spiller, det er jo det at det blir litt liv!!"

Der har du det. Samme hvem som spiller. Nesten, da. Det er kult å se Slash og Ozzy, og kanskje han der Marilyn Manson. Men det er tydelig at mange av festivalgjengerne aldri har vært i nærheten av noe som ligner en musikkfestival før. Dette la jeg særlig merke til i går, da jeg kamuflerte meg som typisk sørlending på Herlig Land, og satt der og hang sammen med fine folk i et par timer. Et særskilt eksempel kom ruslende forbi, og bekreftet alle mine påstander.

Vedkommende hadde:

2 stk høge hæler

1 stk paraply.

1 stk vannflaske

1 stk speilrefleks/stort kamera over skuldra

Alt dette er ting som vedkommende antagelig måtte legge fra seg i døra, evt bli kvitt på andre måter; en komplett liste over ting man ikke bør ha med, og ikke får lov til å ha med seg inn på området- på enhver festival. Kostelig.

Kvelden opprant. Festlighetene var allerede forsinka, og åpna to timer senere enn annonsert. Generelt er det litt african time å regne, ettersom det ikke er noen tidspunkter å spore verken i festivalmagasin og hjemmeside. Møt opp, se hva som skjer. Men. Slash leverte visst han, og Ozzy hadde satt att rullatoren hjemme og hoppa og spratt og spruta vann og var visst i storform. Repertoaret, derimot. Kun coverlåter. 6'er i fvn til et coverband. Dette er Kristiansand, no doubt. Publikum var kjempefornøyde, god stemning. For all del. Men hvor skal en festival med tidenes dyreste coverband som headlinere? Hvilken retning, liksom?

Det som er mest fantastisk, det som det står mest respekt av, er nemlig at Quart er TOTALT blotta for kunstnerisk profil, anna enn at de gir folket det folket tydeligvis vil ha. Det er rett og slett godt gjort, jeg bøyer meg i støvet. I en norsk festivaljungel full av økologisk mat, full kildesortering (vel...), grønne artister, grønne frivillige, klimakvoter til alle, badestamp, trehytter, flytebrygger, forfattersamtaler, debatter, freaks'n geeks. Ingenting av dette finner du på Quart. Kun en eldre målgruppe med mye penger, som setter pris på danseband og Bryan Adams-låter fra scena på torget hver kveld, og som gir blanke i hvem andre som spiller. Bare de spiller låter de har hørt før. Og da er det jo "veldig greit, da" når Slash kjører på med "Knocking on Heavens door" og diverse anna snacks fra "sangbok for ungdomsskolen."

Det fine er at vi som blir sett på som raringer og freaks og litt merkelige, vi glir heelt inn i mengden. Nyervervet informasjon kan forsåvidt også avsløre at deltakere fra paradise hotel er obeservert i byen, spradende i bar overkropp. Og A-kjendiser og B-kjendiser og emoer og hipstere og... Som om ikke det var nok er det flere likekjønna par som leier! De er jo utrydda fra sørlandet, de har i hvert fall slutta å vise seg som par. Med flere på en gang nytter det ikke med sure, stygge blikk - de enser det ikke! Hvordan skal dette gå- moralen er dratt på skjærgårdsgospel i Risør og kommer ikke hjem før alt er over og tilstandene har roa seg. Byen har kort sagt gått av hengslene. Den er ugjenkennelig.

Og så blir alt som før igjen. En gang i August. Jeg gleder meg. Inntil videre søker jeg til andre kanter av byen (med min nye svarte "jovisst-kan-Lotta-sykle-sykkel som nå har fått kurv(!), ser ut som en sørlending (ulv i fåreklær) og er egentlig fornøyd med at tidenes profil-løse freakshow foregår i min by. Og! Christopher er observert, dermed er nok ikke Fantomas langt unna.Weeee!

Velkommen!

PS: artig ord: Manson-fansen (må sies)

Let's reunite

Eller ikke. Reunion. Ansamling av mennesker. Som du før hadde alt fra nære til mer eller mindre likegyldige relasjoner til. Fra nære venner til bekjentskaper til "hei" til ingenting. Eller. Det er ikke helt sant. Der og da var ikke forholdene nødvendigvis likegyldige, siden likegyldig forbindes med noe negtivt, og det var ikke det vi hadde, eller var en del av der og da. Men nå? "hei". Det er da i alle fall noe, tross alt. Fra det øyeblikket du kommer inn i rommet har du uendelige valg med tanke på videre handlinger og reaksjonsmønster. Hvis kvelden skal bli noenlunde behagelig har du 4 sekunder til å lete fram, og la deg innhente av ditt fortidige jeg, din gamle ham, og lete febrilsk i veska for å finne  tilbake til de personlighetstrekkene du møysommelig har lagt av deg (og lagt til deg og lagt av deg igjen) de siste 5, 10, eller 20 åra. 

Deretter blir du gående å grunne på hvorvidt du har forandra deg i det hele tatt disse åra, alt ettersom hvor lett eller vanskelig det er å gå tilbake i den rollen som er definert akkurat for deg. På langs og på tvers. Er jeg større enn meg selv, kanskje? Nei, sjølsagt er du ikke det. Heller mindre. i hvert fall på slutten av kvelden. du er blitt tygd, gomlet og spyttet ut igjen. 

Men det var jo trivelig, tross alt. 

Dog, 4 sekunder. Det er kort tid til å oppsummere og vurdere egen utvikling, kanskje er det bedre å komme som man er?

Du bestemmer.

fire

tre

to

en

Bill.mrk romkamerat søkes.

Med god hjelp fra Marius snekra jeg sammen denne lille annonsen på Sørensens bakeri her om dagen. Anledningen er dessverre at jeg trenger noen som kan tenke seg å bo i Gyldis, siden Anka flytter ut. Det bli'kke lett. Særlig fordi kriteriene kan oppleves som litt sære.

Altså.

Jeg trenger ny romkamerat. Du må ha krøller, briller (linser kan godkjennes til nød) og være ca. 1.60 høy. Ellers hadde det vært på sin plass om du spiller jazzfløyte og digger techno, Mahler, Bach og Alexander Rybak(evt. de høye mørke indiekarene...). Notoriske B-mennesker, kaffeelskere og emoer foretrekkes. Du bør ha rare ute-tider, være uforanderlig nerd som gjerne har fest på øvingsrommet lørdagskvelder i stedet for å ville ha fest hjemme. (Da er det kun fra singstar-syngende asiatere i etasjen over at det bråker...)

Om du i tillegg er en dagdrømmer, hobbyfilosof med er realistisk-negativt livssyn(Mantra; hva er vitsen?!), uten evne til å planlegge hvor lang tid ting tar, er du en særdeles sterk kandidat.

Håper å høre fra deg, dog litt usikker på om du fins?

Hilsen Frida
(PS: Du må ikke være mørkredd, det er jeg.)