torsdag 7. november 2013

HAPPY JONI-DAY!

Jeg vil starte klisjéfylt. Tilgi meg for det. Og det fortsetter ganske ensidig. Herved er du advart.Men jeg var 12 år da mutter’n viste meg Blue på vinyl og ga klart uttrykk for at dette er det eneste alternativet, dette er den du skal høre på. Så jeg gjorde det, i smug. Og syntes nok i begynnelsen at det var litt mye. At det var vel mye bevegelse i melodiføringa, at vokalen var høy(t og lavt) og nesten skingrende, at låtformene og akkordene var ukjente, at ”det er jo bare ord” som en elev i 18 års-draget sa når jeg spilte A case of you for henne tidlig i høst.  Men jeg holdt ut, jeg nærma meg sakte, men sikkert, med en fornemmelse av at her er det noe å oppdage, en dag kommer det til å sitte, en dag finner jeg et sted inni denne musikken, og musikken kommer til å finne et ledig bøttekott med livstids leiekontrakt i meg. 

Og det gjorde det.


Det er ei snål, mangefasettert, sjangerkryssende, finstemt og allsidig skattekiste som kommer til å stå igjen etter denne dama. Å høre gjennom platene i stigende rekkefølge er som å høre et liv, og ikke bare solsiden av det, men ALT. Det er vel det som står ved henne også, biografisk sett, at med henne får man alt. Født som Roberta Joan Anderson i Fort Macleod i Alberta, Canada, har visstnok far med norske og samiske aner. Han jobba i luftforsvaret og de flytta rundt til forskjellige baser i den vestlige delen av Canada. Joni fikk polio da hu var åtte, og begynte å røyke da hu var 9. Så langt, alt vel. Hun malte. Sang. Etter hvert skrev hun dikt. En freak. Jeg husker å ha lest et sted (antagelig i Shakey?) om Joni og Neil Youngs like erkjennelse av Canada og landskapet og kjedsomheten at man må skrive låter eller skape noe på et eller anna plan. Begge gjorde det. Begynte å spille på klubber. Joni dro til New York og en tilværelse på diverse Coffeehouses i 1965. Etter hvert ble hun covra av diverse store folk-navn og i 1968 kom debutalbumet ”Song to a seagull”, et konseptalbum. Da var a’ i gang!

Da jeg starta på ”konsen” i Kristiansand var den første uka kaotisk og lite forståelig. Nesten rett ved lå det ei bruktsjappe å søke tilflukt i, som la sitt gode (?) navn og rykte i å plassere all vinylen de hadde i vinduet, ut mot gata, i solsteken. (Jeg påpekte dette, at det kanskje var lurt å flytte dem, det ville kanskje gjøre noe med kvaliteten og muligheten for inntjening.) Derfra redda jeg mitt eksemplar av ”Song to a seagull”, og den redda meg gjennom en litt merkelig og kaotisk musikkutdannelse. I ettertid er jeg utrulig glad for å ha hatt Joni øverst i bagasjen. Det var, og er en utrolig god rettesnor å ha, og jeg har lært jævlig mye av denne dama.

Stemmemessig. Et helt vilt range i den tidlige delen av karrieren. Og evne til å bruke det med omhu. Fraseringer. Betoning, plassering, touch! Jazz-tilsnittet. Det er ferdig følt når låtene er skrivi, og syngi på en utrulig ufølsom-følsom måte. Likegyldig.  Et skyv, en flyt som man bare kan drømme om. Og lange fortellinger som krever nettopp den type tilnærming.  På Travelogue er det vanskelig å ikke bli nostalgisk. Dama har liksom vært en gammel sjel i en ung kropp hele livet, og på denne plata er det som om alderen i sinn og kropp er tilnærma lik for første gang.

Gitarstemmingene. Det er dette jeg skal pusle med når jeg blir gammal, i stedet for kryssord og sudoku. Alle stemmingene. Alle stemningene.

Melodiene. Å ha ei sånn stemme fører med seg et ansvar. Det innebærer å ikke frese av licks og wailinger og hippe ting i tide og utide.(ALT man kan!...) Man kan heller bruke den til å synge og skape og åpne melodier som ingen har hørt før.

Tekst. Joni spurte Leonard Cohen tidlig i karrieren hvordan han og Bob kunne skrive sånne tekster! Sånn poesi! Sånne meninger. Fy katta, hu ble forbanna da Cohen la for dagen at de stjal mesteparten. Fra beatpoeter. Bibelen. Samtidas diktere og meningsbærere. Om å bruke seg sjøl som ”ørkje” (emne) er Joni en livslang læringskilde. Hu hadde et svevende, utstrakt, variert? kjærlighetsliv. Og skrev om dem alle. Om flere av låtene sa kollegene – ”Joni – you can’t write THIS!?” At Joni skrev den låta som blir stående som symbolet på tidsånden når 60 ble til 70 er ganske beskrivende. Hu fikk ikke være med og oppleve Woodstock. Fordi hennes velmenende kolleger i Crosby, Stills osv mente det var for farlig.

Kompromissløs. Så til de grader. I alle musikalske valg, fra de store til de små. Kjerring mot strøm.
Fy farao, hu er bra.

Det er mye å ta av, materialet er der for å dykkes ned i. Og jeg er glad jeg prøvde flere ganger. For jeg ga meg ikke, jeg ville skjønne greia med denne dama, og det fineste er at det kommer jeg nok aldri til å gjøre.

Til slutt:

Hver fest i vennegjengen starter for min del med at jeg finner Henrik: musiker, gitarist (han har plukka alt av gitar-komp-fingerspill-galskapen!), nerd og for øvrig en jævlig fin fyr som deler denne lovprisinga og fascinasjonen for dama. Så gjennomfører vi den obligatoriske kjøkkenpraten, som er ganske identisk hver gang, den handler om hvor bra Joni er, og at når støvet av diverse andre lovpriste singer/songwritere fra samme periode legger seg, så er det hu som vil stå ubeseira tilbake. Hvis vi er i ordentlig harselerende humør er ikke Henrik fremmed for å vrenge av seg en særs bra og deilig karakteristisk Dylan-parodi, og da er stemninga satt. (Og mellomtoneregisteret demonstrert, for den del.)

Inhabil, flåse-alarm:
PS: Og angående sammenligninga med Dylan (og også Leonard Cohen), der Joni har kommet ut av det som den bitre gamle kjerringa i mange sammenhenger. Hvis du legger låtskrivinga tilside et øyeblikk, det er vanskelig å sammenligne og jeg liker sider ved alle, men vi ser bort fra den. Hvis du, med ei gudbenåda stemme og en helt egen, direkte og ujålete måte å traktere den på til stadighet blir sammenligna med to karer med kanskje en oktav i stemmeomfang til sammen, ja, da ville du og kanskje framstå som litt bitter og bestemt på dine eldre dager. Også er det jo forskjell på å faktisk lage melodier og det å ikke gjøre det.

Snækks:

LES:
Biografien ”Will you take me as I am” av Michelle Mercer. 
Som avslutter med ”Stuff Joni likes, or even loves”. Utdrag følger:

HER BALLET
”It’s my favorite-thing I ever did”

PINBALL

NIETZSCHE

SOME DYLAN (!)
Positively 4th street. Idiot wind. Tangled up in blue

SHORT-STORY WRITERS
Som Alice Munro.

VAN GOGH

TALKING

ETTA JAMES

CIGARETTES
”It’s a focusing drug. Everybody should just be forced to smoke”
(Og 70 år! Et medisinsk mirakel?) 




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar