Tilliten

Nå har det skjedd igjen. Jeg møter meg sjøl i døra, rettere sagt svaiende på dørstokken uten helt å vite om jeg skal forsette å hilse, eller om jeg skal snu og luske avgårde i motsatt retning. Jeg opplever mye fint i min jobb som kundebehandler. Det er jo det jeg er. Servicemedarbeider. Som regel handler det om å si hei! på en hyggelig måte, og deretter fortsette i samme stil til handelen er avslutta, og kunden har fått varen, penger og kvittering, samt et "ha det bra!". (Der siste del av frasen er på vei oppover hva tonehøyde angår. Det ligger også et lite, innbakt "velkommen igjen ved en senere anledning, æ glær mæ!" i disse tre små ordene.) 

Noen ganger svarer jeg også på spørsmål. Ganske ofte egentlig. Noen er vanskelige, noen er lette, noen er helt og holdent på sin plass, mens andre frågor er fullstendig malplasserte. Spør i butikken ved sia av, liksom. Noen spørsmål blir man glad av, noen spørsmål blir man lei, og noen spørsmål ser man ikke poenget med å svare på. (Men jeg gjør det likevel, jeg er en kundebehandler med yrkesstolthet. Her finner vi samme innstilling som hos trivelige pedagoger; Ingen spørsmål er dumme.) Jeg liker å svare på spørsmål. Det gir meg integritet og sårt tiltrengt sjøltillit. Likevel. Noen ganger går det nesten gæærnt. Da går kunden, mens jeg, kundebehandleren, må ta et fri-sekund for å ta meg inn igjen. Kunden aner kanskje fred og ingen fare. Ofte har de også fått et svar når de går, uvitende om hva de har forårsaket. Jeg derimot, står alene igjen bak disken, en servicemedarbeiders skjold. Dessverre kan den som regel ikke beskytte mot det onde som intetanende kunder kan få seg til å si. Når det kommer til spørsmål, nemlig, så prøver jeg ofte å gi tilstrekkelig informasjon først, slik at kunden slipper å stille spørsmål. Jeg tar meg av dem. Jeg mener det i hvert fall sånn.

Et konkret eksempel: En kunde kommer til disken, og ser veldig trivelig ut. "Hei!".  Det viste seg at han likte Frank Sinatra. Han ville ha en DVD, en sånn til å se på. Om vi hadde det? Jo, men de er ikke inne akkurat nå. Noe av det er vanskelig å få tak i, ofte bare i USA-versjon på sone 1 og dermed ikke alltid spillbart. Men denne dokumentaren, med flere konsertklipp og en ganske god oversikt over alt han har gjort. Både fløtemjuk crooner med strykere og det som nærmer seg respektabel jazz. Tenk det. Frank, det er gutten sin det. "Vi får den jo inn igjen, så jeg kan legge den av til deg, evt. sjekke om det fins noen andre alternativ."  Pause. (Her rekker jeg å tenke at kanskje det holdt med info for denne gang, han må jo være overbevist nå. Men..)

"Du vet hvem Frank Sinatra er?"

Aouch! Lett latter, jada, han er en trivelig kar ;) 

"Jeg tenker litt på det,jeg , så kommer jeg innom igjen. Hade, takk for hjelpa!" 

Jo, vær så god.

Der. Har du mangel på tillit. Et skoleeksempel. Og det skjer egentlig ganske ofte. Langsomt har det også formet seg et spørsmålstegn i mitt indre. Er det et personlighetstrekk ved meg; at jeg ikke vekker tillit? Er det slik at jeg som person ikke utstråler det nødvendige, det som skal til, for at hvem som helst skal kunne stille meg et spørsmål og håpe på eller vente et svar. Snakker vi realfag og astrofysikk, greit, jeg er ubrukelig. Men jeg hadde jo i det lengste håpa at..du vet.. at jeg kan brukes til noe. 

På en annen side. Jeg skal jo tross alt være lykkelig over at noen gidder å stille meg spørsmål i utgangspunktet. Det er rart med det, altså, men jenter har lite peiling på musikk og film og hippe ting. Og som min gode bandkollega påpekte, jenter er ikke bare dumme og lite informert, vi er også tunghørte. Så hvis du skal spørre oss om noe så må det skje sakte, høyt og tydelig.

Dette til informasjon.