Vanedyr

Jeg er en sånn type kunde som av forbrukerombudet og sånt no' sikkert blir karakterisert som lat, uinteressert og lite oppdatert. Jeg har riktignok strømavtale som huseiern tar seg av, og dette innebærer at det ikke er opp til meg å bytte strømleverandør. For eksempel. 


Riktignok er det visse firmaer og tilbud som jeg har lav tiltro til, sjøl om jeg personlig ikke har noen som helst erfaringer med de tjenestene de tilbyr. Kanskje liker jeg ikke nettsida, muligens er det noe rart med slagordet, eller at det virker litt lite troverdig, eller ganske enkelt at logoen er stygg. Som estetiker kan sistnevnte være  grunn nok til å forkaste hele firmaet og det de tilbyr, til tross for at de kanskje er best i test. Jeg var for eksempel skeptisk når Sparebanken Hedmark plutselig ble en del av Sparebanken 1. Sjøl om det meste var som før var det et problem at Sparebanken 1-logoen var utrolig lite tiltrekkende. Et anna aspekt var lokalbank-tilhørigheten; Hvor blir det av den når de går inn i en kjede, liksom. Heldigvis kom det ny logo ganske kjapt, og dom framstår som en Sparebanken Hedmark-bank skal gjøre, så den saken fikk raskt en løsning jeg kunne leve med. Bank er nok det siste jeg skifter, ettersom det å dra kortet et par ganger om dagen minner meg på "å hen je er fra". Når jeg jobba på platekompaniet, og noen dro et sparebanken-Hedmark kort, var det, i perioder med sterk hjemlengsel, en trang til å hive seg over disken for å gi dom en klem.


 Kansje jeg vil begynne med det i framtida, ettersom jeg i aller høyeste grad er utstyrt med "research-genet"; Full av vilje og initiativ hiver jeg meg over oppgaven det er med lesing og oppsøking av tester og omtaler når viktige investeringer står for døra. Jeg har akkurat gjort en sånn investering, nemlig, i form av splitter nytt speilreflekskamera. Etter noen år med tenking, testing, omhyggelig lesing av omtaler i all verdens jungel av nettsider, falt valget på Canon 500d, kjøpt kjapt, men gjenomtenkt, på fotovideo i Oslo. Og jeg er veldig fornøyd. To år med tenking gir resultater. Dette er jo et potensielt interessant samlivs-issue, ettersom min partner in crime tilhører "KJØPE! NÅ!"-varianten, og jeg kan plutselig møte noen Posten ekspress-pakker i døra hvis jeg ikke holder et litt våkent øye med husholdningen. 


Og jeg er et vanedyr. Jeg blir gjerne stressa hvis jeg har planlagt noe, men må ta til takke med noe anna. Jeg foretrekker Lauras eller Bastrup foran Frk. Larsen. Dumt, ettersom de to første a) som regel er fulle, og de b) ligger såpass langt fra hverandre, at hvis du bare har litt tid til en kaffe, så må du på forhånd velge en. Kan fort bli bomtur, det har skjedd. Ellers kjøper jeg Wasa knekkebrød, Nora syltetøy (mer bær, osv), jeg foretrekker shure beta micer eller neuman,  Nivea deo, Palmolive såpe til badet, Elixir gitarstrenger str.11, Tine ost, steinway flygel, konkurrenten.no når jeg tar buss, schimmel evt, yamaha piano, gmail framfor hotmail, maxhavelar-kaffe (den man kjøper på kiwi), og ikke spør Ann Mari om hvilke tre te-typer jeg er innom å kjøper en gang i blant...(Kvit pære-te, grønn te med honey, lemon,ginseng, og grønn te med mint...) Jeg kjøper Estee Lauder sumptous, ikke-vannfast mascara,  asics løpesko, sony ericsson mobil, men mac, sjølsagt, og iPod. 


Det eneste som ikke er så merkeavhengig og forhåndsbestemt, det er som regel sjokolade. Så lenge den er uten nøtter og "norsk". Ok, så er det tydelige og faste preferanser der og, men de er tross alt løsere i kantene. 


Etter å ha sett  min medsammensvorne produsent strande foran stengte dører på 7eleven når han skulle ha kaffen sin en gang i forrige uke, for så å motvillig trekke de få meterne over til Deli Deluca for ettermiddagens sårt tiltrengte dose koffein, så trøster jeg meg med følgende; Greit, jeg er et vanedyr, men jeg er iallefall ikke alene.