Jeg skriver, altså prokrastinerer jeg.

«– Bygg et hus over et flygel – og bygg det slik at utsikten rykker inn i rommene som deres viktigste dekortive element» – omtrent slik lød byggherrens oppdrag. Fruens flygel skulle være husets hjerte. 

Husets hjerte! Fint, a'gitt. 

Overnevnte sitat er fra  teksten om Villa Rise på Hamar, en funkisperle ved Mjøsas bredd, bygd rundt et flygel. Jeg har ikke noe flygel. Det skulle jeg gjerne hatt, men slik er det ikke. I stedet har jeg (blant anna) et sånt: 

Og jeg har lenge tenkt på at jeg syntes det fortjente litt finere omgivelser. Om ikke et funkishus ved Mjøsbredden (sukk), men kanskje ei litt finere bokhylle? 

Ikke noe vondt om Billy fra Ikea, redda fra huseiernes kjeller, 
men han har blitt noe mørk (til sinns) gjennom åra.

Dette virker kanskje søkt, men i min skrivehverdag trenger jeg noen utfordringer, og gjerne utfordringer som på finurlig vis kombinerer venstre og høyre hjernehalvdel. Derfor satte jeg i gang et lite oppussingsprosjekt. 

Og kombinasjonen skriving og maling så omtrent sånn ut: 

Tru det eller ei, men et sånt oppsett gjør underverker når en prøver å trøkke ut nye fine ting. Repetative øvelser som kombinerer ikke-tenking og tenking. 

Detta er det som funker for meg, i hvert fall. Jeg skriver, altså prokrastinerer jeg.  

Med i maledragsuget gikk også ei lita bokhylle som min kjære har snekra (!) til meg for å få plass til Prøysens samlede i 12 bind som jeg fikk tak i da vi kjørte innom bokbyen i Fjærland (Kjærleik!) i sommer. Jeg er et rikt menneske. 

Apropos rik, fargene til hyllene er inspirert av denne trivelige tassen, en "Hermes Baby" som i tillegg til vår Tandberg analoge båndspiller står som påminnelse her i heimen om at alt var bedre før. Sånn rent bortsett fra muligheten til å gjøre ting om igjen, den er blitt betraktelig bedre med åra. Takk og lov for det. Uansett.

Sånn ble det, og sånn gikk det:

Tattaaa!