En innlandsbølge.

En innlandsbølge.

Det er nesten så en får "klædd i bringen". (Blir rørt. Red.anm)

Trassviserturneen har hatt større ringvirkninger enn vi hadde turt å håpe på. 

Hedmarksk er et sangspråk. Og et godt et og. Det prøver jeg å overbevise meg sjøl om når jeg nå skriver nye låter og lar stemma mi prøve ut nye veger mellom orda. Men det ligg tett innpå hjertet, og da kan en la seg vippe litt av pinnen - for det kan bli for nært. 

Og da trur jeg en må fortsette, for når en nærmer seg det litt kleine og pinlige og flaue, 

da er en inne på noe. Da er det spennende å utforske hvor langt en kan gå. 

Ikke at resultatet blir ekstremt, en må huske på at detta kjæm fra en Hedmarking og at vi som folkerase fort kjenner at følelsa kjæm litt nært innpå. 

Jussom mæssom missom. Som far min sa en gong.

Men grunnen til at det er en innlandsbølge er at det er flere som drar i tråder og tau samtidig.

 Som vil noe. Og som vil gode ting med kunsten fra området vårt. Og da får vi resultater som et verdenskjent bænd fra Elverum. Og vi får folk fra innlandet til å bli stolte av lynnet sitt og dialekta si og hvordan dom ser væla. Og det synes jeg er ganske stilig. 

Gromt. Kællt. Stas. 

Og sjå for ei nydelig melding en kan få fra en samfylking en lørdagskveld!