I anledning dagen.

Det er søndag! For en dag. For en kvinnedag! Kaffe og grove sveler med syltetøy til forkost. Ella, Paul Simon, Kate Bush og Whitney på platespilleren. I anledning dagen vil jeg oppfordre eventuelle lesere om å ta en kikk på Martha Breens artikkel ”Gnålete damedrama?” som sto på trykk i Dagbladet for noen uker siden. Med den som utgangspunkt, samt noen mer eller mindre heldige digresjoner, vil jeg herved gi mitt bidrag til dagen.

Martha i farta gir i artikkelen et ganske fortjent spark til norske mannlige anmeldere for mangelen på dømmekraft og vilje til å løfte fram aktuelle kvinnelige artister til den plassen de fortjener. Det at mange av de samme anmelderne velger å hype en artist som Tommy Tokyo helt ut til de ytterste breddegrader er også et moment, men dette er ikke dagen hans, dessverre. Heldigvis.

Jeg er sjøl en ivrig leser av anmeldelser og kritikk, fordi det er mange dyktige, velformulerte og kunnskapsrike kulturkritikere rundt i diverse redaksjoner, som omtaler og skriver om musikk på høyst inspirerende vis. Det gjør meg glad. Det som ikke gjør meg så glad,

 er at en tidvis må velge sine anmeldere med omhu. Dette gjelder særlig de platene jeg har sett fram til, har hatt forventninger til; det viser seg ofte at disse blir avspist med en treer på terningen og ”bedre lykke neste gang.” Da lar jeg være å lese. I vårt kjære naboland derimot, løftes dyktige 

kvinnelige låtskrivere og sangere fram og får kredd. Dessverre får de tøffere kår når de kommer over grensa, de blir regelrett oversett og forsøkt ignorert av mange av våre anmeldere. De avfeies med treere og firere på terningen, samt lite heldige utsagn som  “Svenskene er unike på området. De fortsetter å spytte ut plater med låtskrivere som synger om å skrelle en avokado, føde barn, og ta bussen fra A til B”, ”Hun har mye å melde, men henfaller ofte til regelrett gnåling - som en pretensiøs Björk krysset med en humørløs Nina Persson”(ikke verst, 3 nedrakkinger i én!),“damedrama av typen du har hørt før”, og “lummer damepop”. Dette er langt fra respektfullt, og langt fra sannheten. Flere av de som har fått disse omtalene har levert plater med låter og tekster som har vippa meg fullstendig av pinnen. Mange av låtene har gått på repeat (for så vidt også et jentefenomen...) siden jeg fikk tak i dem, og står for meg som geniale, underfundige og ærlige livs-anskuelser jeg ikke ville vært foruten.

Det er også sånn at folk stoler på media, ofte uten sidestykke og uten noen form for kritikk. Det som står i avisas kulturdel er sant. De kommer med utrevne anmeldelser som har fått femmere og seksere til platekompaniet, og kjøper platene uten å gjøre seg opp en mening ved å høre albumet sjøl først... Hadde flere kvinnelige artister fått den omtalen og terningkastet 

de hadde fortjent, så hadde vi definitivt solgt mer av Hello Saferide, Ane Brun og Joni Mitchell, og mindre av Fleet Foxes, Tommy Tokyo og Thomas Dybdahl. Ikke noe vondt om de sistnevnte, men til sammenligning.

Hovedproblemet er, og dette mener jeg bør sees i en større sammenheng. Hvorfor er det få kvinnelige rytmiske musikere? (evt. toppsjefer, forfattere, tegneseriehelter) Unge jenter trenger gode, tøffe, dyktige forbilder som viser at det går an. Og verden trenger unge, tøffe, søte, rare, kule damer med bein i nesa. Når ryktet om disse stoppes ved grenseovergangene av anmeldere som er sjøloppnevnte musikk-tollere, da bør vi stoppe opp akkurat der, og spørre hva som egentlig er problemet? Hva er det dere er så redde for? Jeg finner det veldig tydelig i et av utsagna ovenfor; ”(...)De fortsetter å spytte ut plater med låtskrivere som synger om å skrelle en avokado, føde barn, og ta bussen fra A til B”. Der. Som Martha Breen påpeker; Hvis det å føde barn er en like hverdagslig som å ta bussen, da er det snakk om en undergraving av kvinneliv som jeg trudde vi hadde lagt bak oss i 2009. Hovedproblemet hos anmelderne er at de ikke forstår, og ikke har begrep om å identifisere seg med bror(søster?)parten av det vi synger om, og de er langt fra villige til å erkjenne dette. I stedet benytter de muligheten til å rakke ned på, og urettferdig kritisere de som lager kunst- og meningsuttrykk som det ”svake kjønn” gjerne velger å identifisere seg med. Det samme skjedde etter ”Mamma Mia”-filmpremieren i sommer. Anmelderen i Morgenbladet brukte en dobbeltside på å slakte en fantastisk kvinnefilm. Det at filmen ikke har en eneste mannlig hovedrolle er tydeligvis vanskelig og uvant å forholde seg til? 

At ”jeg”-pronomenet blir hyppig brukt av både Kari Bremnes og Joni Mitchell, kan virke som en enorm barriere for mannlige anmeldere og historieskrivere. Det at det blir like hyppig brukt av deres mannlige kolleger blir det sjelden gjort noe poeng ut av. Det må finnes rom for en

 annen måte å oppfatte, skrive om, synge om, fortelle om virkeligheten på. Hvis gutta virkelig føler seg trua, så bør de ta en runde med seg sjøl og finne ut hvorfor, og deretter ta til vett.

Det at jeg føler meg nødt til å skrive et innlegg som dette på en rolig søndag formiddag kan nettopp oppfattes som et survete, gnålete, selvoppfunnet damedrama. Som kvinnelig singer-songwriter og kvinnelig musiker er det stadig frustrerende, opprivende og fasinerende å være vitne til at mine forbilder blir rakka ned på av folk som burde vite bedre. Mine desiderte favorittdamer kan fortelle meg om alle aspekter ved livet, og det eneste jeg trenger å gjøre er å trykke på play. Jeg kunne fortsatt herfra til evigheten. I stedet oppfordrer jeg til å finne fram i cdhylla, myspace, spotify, eller hva du vil, her er noen magiske damer du kan skrive i søkefeltet:

Joni Mitchell, Hello Saferide, Kari Bremnes, Veronica Maggio, Janis Joplin, Ella Fitzgerald, Martha Wainwright, Frida Hyvönen, Jenny Lewis, Laura Weirs, Anne Grete Preus,

Gillian Welch, Bjørk!, Anna Ternheim, Patti Smith, Beady Belle, Jenny Wilson, Marit Larsen, Anna Järvinen, Lisa Nilsson, Adele, Hanne Hukkelberg, Feist, Lauren Hill(Miseducationplata spesielt), Erykah Badu, Laura Marling, Kristin Asbjørnsen...Hanne Kolstø, Mari Klingen...

Innlegger er altfor lang allerede, så jeg inviterer istedet eventuelle lesere til å følge opp med sine favoritter i kommentarfeltet.

Kort sagt;

Gratulerer med dagen, rock on!

Martha Breens artikkel; 

http://www.dagbladet.no/2009/02/12/kultur/musikk/bylarm/4812926/