Vår.lalala vår.lalala vår.

Det følgende er på et vis en liten sving innom min private sfære. Jeg skriver jo ikke så mye om det som skjer i Gyldis, men så lenge det kan settes i sammenheng med verden

 utenfor, da kan det bli hakket mer interessant. Dog ikke denne gangen. I dag skal det handle om orkideen vår. Etter en lang tørkeperiode, samt en god stund uten så mye som et "hei" fra omverdenen har den bevist sin eksistens ved å generere knopper til det som blir nye blomster. Det er grønne, friske skudd som bringer våren inn på kjøkkenet, og gir undertegnede troen på glømte husmorevner.

Nå består dagene av vanning (ikke overdrevent), småsnakk og tilsyn flere ganger daglig. Det skal nevnes at vår litt stumme kjøkkenbordkamerat har vært gjennom mye, og da kan man vel først og fremst trekke fram en nær døden-opplevelse før jul. Dette var etter en lang blomstrings-periode, der vi kanskje tok grøden litt for gitt. Da blomstene forsvant, og årstida bar bud om mørkere tider glemte jeg litt av denne ellers så muntre krabaten. Det var på hengende håret at jeg fikk reddet sjarmøren da den andre bokameraten her i huset mente at nå var det nok. Kjennskapen til orkideer er kanskje ikke så stor når du kjæm fra de østlige deler av kongeriket der ripsbusker og andre buskevekster er mer familiært. Jeg skal dermed ikke legge direkte skyld på Anka for at hun en dag hadde putta orkideen i en rimipose, klar for den store grå i bakgården. 

"Den er jo dø, er den ikke?"

Det gikk bra, jeg kom heldigvis hjem i tide, og fikk forklart at orkideer har lengre perioder uten blomster på seg.

Denne redningsaksjonen har nå antagelig betalt seg, for nå er det altså stadig forandringer og tilskudd av flere vordende knopper. Ønsk oss lykke til i innspurten, bilder av de nyutsprungne vil komme etterhvert.

God vår.