.. er like langt. Det tenker jeg ofte, og særlig når jeg går ut av døra, låser, går halvveis ned trappa, stopper, tenker litt, går opp igjen, låser opp døra, går inn, sjekker at ting er skrudd av, dratt ut, slått på (ytterst sjelden noe skal være slått på i mitt hjem når det ikke er noen der, men det hender), slår av evt. lys, går ut, låser, går ned trappene, gjerne lenger enn forrige gang, stopper, tenker meg om, går opp igjen, sjekker dørhåndtaket og at det virkelig er låst, ettersom jeg ikke kan huske å ha sagt de tre magiske orda høyt til meg sjøl, (nå låser jeg.) snur, går ned trappene, sjekker at jeg har nøklene før jeg går ut hoveddøra, går ut, ned trappa, og står endelig i Gyldenløves gate, klar for anmarsj ett eller anna sted. Sånn er det stort sett hver dag.
Og, det har slått meg, at hvis naboen rett over gangen får med seg dette hver gang det skjer, da må han flire litt, og etterhvert kanskje vurdere å ringe inn en bekymringsmelding å få meg lagt inn.
Men så tenker jeg, at hvis han får det med seg , så betyr det at han ofte står å kikker ut av det lille kikkhullet han har i døra, (en merkelig trend det der med sånne kikkhull? 70talls? 60?) og igjen betyr det at han mest sannsynlig har en barkrakk til å sitte på når han gjør det, og hvis han har det, da er det jeg som skal ringe inn bekymringsmeldinga.
Og på denne måten fortsetter det, like langt...
Haha, et veldig godt poeng det siste der! Og når det er sagt, så høres du ut som meg når det kommer til de noe utradisjonelle låsevanene! For "bare tenk hvis...?" Uten de tre magiske ordene kan man aldri være trygg, og utrygghet er ingen god følelse å bære på!
SvarSlett