Ikke dette, men dette -nei, ikke sånn, sånn, du skjønner...

Short stories
"Man må skru det te!" Hanne får sagt det.

Det nytter ikke å fortsette å jogge rundt grøten. Kanskje hvis man har et Oslo Maraton i sikte, men ikke hvis hensikten er å få sagt det man skal. Det man har et bilde av på prosjektoren i skallen, og som henger der; enten som en fornemmelse, eller følelse, eller et enda bedre lånt nynorsk ord; kjensle. En kjensle av. Av hva?

Veien fra prosjektoren er innimellom så uendelig lang!

Som en tidlig (som i de første prøvende skritt der en amerikansk tilnærming egentlig gjør det hele umulig..) norsk film der hovedpersonen hele veien forsøker å si at "jeg elsker deg" til sin (som alltid i norsk film..) mildt forvirrede, melankolske ordknappe motspiller, helt fram til slutten hvor sannheten kommer for en dag; man jo ikke kan si det i en norsk film, ettersom man knapt kan si det på norsk uten at rødmingen og ukomfortabelheten i kinosalen, eller i det virkelige liv for den saks skyld; hjemme rundt forkostbordet eller i senga eller ute i et turterreng eller anna terreng eller blant andre tiltenkt passende kulisser hvor en slik erkjennelse skal vise seg å sprenge alle grenser og det blir... stille. (?!)

Men da har man i hvert fall skrudd det til?

For jo tydeligere bildet på prosjektoren er, jo tydeligere blir det som kommer ut. Man kan ikke beskrive Bestefars gamle stolthet av en Skoda hvis man ikke har sett den før, kan man vel? Eller yndlingsbildet som henger hjemme i stua hos mamma og pappa (og som jeg håper blir donert i riktig retning den dagen beslutningen om å ha litt færre bilder på veggen blir tatt)  som er tydelig og klart og forteller meg om fortid, nåtid og framtid når jeg ser på det.

Og uansett hvor godt jeg kjenner deg, eller om jeg kjenner deg, så vil bildet på prosjektoren antagelig vise andre ting og jeg vil kanskje kunne formidle en oppfattelse av deg som du kanskje ikke har oppdaga, eller festa deg noe særlig ved. Altså ei kjensle. Mjuk? Varm hånd. Utålmodig? Sjenert. Nyve i panna.

Dette er boka det forhåpentligvis skal være mulig å skvise noe ut av, etter noen måneder med prosess. Kall den "plateboka." Jeg fikk den til jul, og er fornøyd med tittelen på plata på forsida;
"Short stories"








Det er ikke noe vits i å skru sånn passe tight, man må skru til det ikke går mer, sånn at kun det nødvendige er igjen. Det du vil si, hverken mer eller mindre.
Skarpt skal det være.