Post

Dette er ikke ment å være et "I-listen-to-bands-that-don't-even-exist-yet"-innlegg. Det er bare utrolig fristende å misjonere litt for et eventyrlig soundtrack som jeg tilfeldigvis har fått i hende litt før tida. 


Jeg snakker om Post' debutplate. Bandet har eksistert lenge, plata er ny (egentlig ikke født ennå, i og med at jeg sitter med en hjemmesydd promo), men mange av låtene har vært med ei stund. La meg starte med konklusjonen; det høres. Bandet levner ingen tvil om hvor de er på vei (up,up,up and awaaayy..), plata er en klassiker, men låtene står fram som om de er spilt for første gang. Gled dere!


Jeg innrømmer gjerne at det er fristende å sammenligne denne plata med andre store øyeblikk i vår noe flyktige og forgjengelige musikkhistorie, hive ut referanser og store navn og virkelig ta heelt av... Nok voldsomme vendinger nå, derimot er det kort sagt ei ganske stilig plate. Den er helhetlig, som ei god novellesamling der fortellingene står i nogenlunde forhold til hverandre, og man får inntrykk av at de ulike karakterene  har noe med hverandre å gjøre, og at disse forbindelsene kan nøstes sammen. Men det er egentlig ikke nødvendig. 


Plata er nemlig perfekt balansert, på flere plan. Produksjon. Fine lyder, spesielt overraskende innslag innafor tromme/perkusjonssjiktet, som er desto artigere, ettersom gruppa mangler et spesifikt bandmedlem til slikt bruk. Jeg tipper på blant anna lokk, bearbeida med fine og velfungerende programmeringer, og jeg lurer også på om jeg hører lyden av ei brusflaske i plast underveis. Gjør jeg? (Igjen, stilig.) Og sjøl om det nesten tipper over, med LYD, synth, stemme, vreng, og følelsen av at noe banker deg vedvarende på skjøre hjerterøtter, til du egentlig syns det er nok, da - 


 -  kommer "Billy". 
Min dårlig skjulte, ultimate favoritt, både på grunn av låtas egne kvaliteter, men også av plasseringa etter den intense "Hours". "Billy" viser fram et nytt, luftig rom fylt med organisk lyd, popkoring, hardingfele (mm) og sprø stålstrenger som svinger seg avgårde inn i tidløsheten. 


Koringa tar seg til nye høyder i låta som følger: "And over And". Eller er det koring? Det heller i større grad mot et komplekst vokalverk som en gang ble unnfanga i en loopstation, og som jeg håper å høre med et luekledt mannskor en gang i framtida når Hanne Kolstø kjeder seg på gamlehjemmet. Men den vokser! Det er poenget. Det samme gjør "Broken" som står alene i luft og rom, med resten av det potensielt enorme Post-orkesteret tålmodig ventende på dørstokken, helt til de får klarsignal og kommer litt plumpende, men sjenert,  inn. 


Som "Love:Fi" - fæn (et anna glitrende Kolstø/Røyne-prosjekt red.anm.) er det også gledelig å oppdage gjenbruk av ei i utgangspunktet fin låt. Jeg fant også romsligheten til å erkjenne at jeg liker den bedre her, med utrolig kledelige temposkifter, slik at låta kommer dit den skal. Hos Post. Det samme skjedde i møtet med låta "A long way" som går merkbart saktere, og gjør dermed veien, om mulig, enda lengre og vondere. Den framstår som kledelig monoton, men med desto tydeligere vokaldetaljer som vipper deg av pinnen. Sakte. 


I samme tempo har jeg blitt kjent med "A common rand of people" som kanskje har vokst tydeligst fra første gjennomhøring. Også den blir et av de kjærkomne pusterommene, siden den følger etter "Link" som på sin side har litt temperament. Kontraster? Jeg liker det!


Hm. Dette kunne vært referatet av et hvilket som helst styremøte, punkt for punkt og kanskje litt for detaljert og byråkratisk. Men sjøl om det er ei helhetlig plate er det i dette tilfellet umulig å komme unna kontrastene, og de spenningene og forløsningene som følger hverandre og dytter lytteren mellom seg gjennom 40 minutter. Det er lyder og kombinasjoner du ikke visste fantes, men som framstår som nødvendige redskaper for at disse historiene skal kunne fortelles akkurat slik de er. Og i det sistesporet settes i gang tenker jeg at jeg har sett disse historiene et sted, jeg har kjent disse voldsomme kontrastene trenge seg på rett ut fra et filmlerrett for ikke så altfor lenge sia, i møte med en annen kontrastfylt historie. Fortalt av Spike Jonze. 


For det er sånn plata framstår, som et filmsoundtrack til en barnefilm for voksne. Fra de drømmeaktige lydene i første låt - "Pretender" - til det såre siste-ordet.
Det er et over alle øyeblikk i slutten av "Where the Wild things are". Carol kommer akkurat i tide til å se Max legge ut på seilasen tilbake til livet sitt. Carol feller tidenes, kanskje filmhistoriens tristeste krokodilletårer, og Post kunne lett bidratt med platas siste låt "Wanted,wanting" for å komplettere soundtracket; "Want to tell you, please don't go..." 


Voldsomt; men desto sårere, og desto vakrere.