Siste skanse.

Påska er brytningstid.


Den kan bli i meste laget, ettersom det er mer høytid enn jula, med tanke på åpningstider hos nødvendige, delvis offentlige instanser som butikk, kino, pub/vannhull og misforholdet mellom disse og forventningene fra omgivelsene, evt. opphavet. Men det kan være hyggelig og, det er ikke det, men på et tidspunkt er det plutselig nok.


For Påska er plassert midt i brytninga mellom vinter og ordentlig vår, og dette innebærer gjerne at noen innerst inne er møkklei snø og alt som egentlig har med vinter å gjøre. Påska er på sett og vis til for å ta ordentlig farvel med snøen, javel, men det får være grenser. Det er brytning mellom snø og vann, og definitivt en brytning eller friksjon mellom snø og ski. Brytningen kan også bestå i mangelen på friksjon, på norsk kalt bakglatt. Det er brytning mellom høyre og venstreregel i løypa, mellom motivasjon og bestikkelser, mellom "det er bare litt tåke" og gjenfunnet av Røde Kors hjelpekorps, og en hårfin linje mellom trivelig og utrivelig, festlig hoing og mas, bålkos og brente pølser.


Det føles rart å innta allergimedikamenter vel vitende om at det har snødd en 10-15 cm i løpet av natta. Fyre inne, men prøve lykken med solkremen, kryssordet og samtidig hive jakka, ute. Spise store mengder lite flatterende mat når det er enda mindre tid igjen til bikinisesong enn det var ved forrige korsvei, ikke på vei til golgata denne gangen, men forrige utskeielse; jul.


Det er på tide å ta inn over seg brytningene som skal komme. De er rett rundt hjørnet, faktisk. Småsko møter issmelting, sykkel og vårlig naivt overmot møter grus og dermed også pyrisept, eksamen og krav møter tidsaspektet til en heftig diskusjon på lesesalen, og Kristiansand by skal igjen møte sine innbyggere som har ligget i hi i vinter og nå vil ut å snakke om været, og kun været.


Vi befinner oss på siste skanse; ri den av, hold ut, og snart kommer vinter'n.
Igjen.