Yeah, a stewardess. Whooossshhhhhhhhh."

"I'm the pilot. It's my turn to fly the plane. Give me a peaked cap and a stewardess. Yeah, a stewardess. Whooossshhhhhhhhh."


Disse bevingede ord (bokstavelig talt) kommer fra tidenes blogg, nemlig http://sleeptalkinman.blogspot.com/ . Det er kort å godt en blogg der kona til the sleeptalkin-man-himself legger ut hans eminente søvnsitater.

Og, det beste er; høydepunktene finnes også i audio!

Whooossshhhhhhhhh!

åå.. var det yndlingsbuksa di... ?

Det er ei stund til plata kommer. Oktober 2010, liksom.

Så da må man ta saken i egne hender sånn i mellomtida.

Derfor har jeg starta et lite "retur-demo" prosjekt.
Ganske enkelt mine låter, putta i egensydde lommer av mine frafalne favoritt-olabukser som på denne måten får revitalisert livet og drømmer på egne vegne. (Jeg ser for meg at de er nynorsktalende, faktisk nærmere sunnmøring; ej e ikkje lenger ei olabukse, ej e blitt et cover! Å, for ei fantastisk verd! ...osv)

Det jeg nå vurderer videre, til tross for at jeg fortsatt har et par buksebein igjen som skal bli cover, er om dette kan fungere som et større retur-prosjekt? Her trenger jeg litt tilbakemelding. 

Ville det funka om de som evt. skulle finne på å ha lyst på et sånt cover klipper av en passende bit av yndlingsplagget sitt til meg (ikke undertøy...helst..) og får det igjen som cdomslag? Det skal nevnes at favorittplagget bør være avdanka, kanskje litt hullete på feil steder og klar for tidlig pensjon. Jeg tar ikke ansvar for anger i det du klipper av ene buksebeinet eller genserermet.

Altså. Passende stor bit med tøy, om nødvendig en frankert, passe stor konvolutt, og evt. det du mener låtene er verdt? (Et slags radioheadonsept ;o) - En ny blank Ole Bull-20kroning, en kaffe og prat på bastrup eller lauras, en bra konsert, evt. premiere på ny låt hvis man driver med denslags, eller Nidar påskeegg med melkekrem. (veldig svak for disse.. og nå har de kommet i pose!! ) 

Her er i hvertfall første opplaget;

Jeg tenker litt videre på dette. 

God søndag!

Et noe feminint, miljøfremmende innlegg.

                                                    

Miljøfremmende 1

Miljøfremmende kan bety så mangt, men jeg vil først ta for meg det sosiale aspektet. Denne gangen gjaldt det et trivelig kafébesøk i uka som gikk, og et nååget sinnrikt utregningssystem utarbeida av Elisabeth med hjelp av meg som laga streker, og Astrid som svarte, og valgte i den kjente leken "hvilken-hånd-vil-du-ha?", som best hu kunne vedrørende sin egen framtid. Det var en simulering av magefølelse som var målet, for som så mange ganger før handla det også denne gangen først og fremst om flytting. Og, som dere kan se av systemet som her er avbilda røk Italia(!) ut ganske tidlig. Ikke overraskende fulgte Kristiansand samme kjerrevei, og det sto mellom Trondheim og Oslo. Til slutt vant tigerstaden, og sida vi er gått inn i tigerens år bør vi kanskje ta det som et tegn? På en annen side bør vi kanskje ikke legge for mye i dette; Det skal sies at Rennemo sjelden setter sin lit til ikke-vitenskapelige undersøkelser, noe som illustreres av sitatet nederst: 

"Æ like ikke stein, saks, papir"

Miljøfremmende tiltak 2.   

(Advarsel: Noe feminint: Forøvrig veldig fornøyd med denne benken, den begynner å se litt ålreit ut...)

Det har vært Valentines day. I går. Kjæresten min synes Valentine er no' stort tull. Derfor er det grunn til å lure på hva den rosebuketten til venstre gjør i stua vår. Jeg har 

A, Fått den

B, Skjønt tegninga og kjøpt sjøl, for dermed å legge ved kort og få den tilsendt med bud på døra for i det minste å skape litt sjalusi og turbulens.

C, - Fått den.  Joda. Men dette er ingen Valentines-rosebukett, neida, det er derimot en hvilken som helst rosebukett, gitt på en hvilken som helst dag, ettersom vi ikke trenger noen egen dag for sånt! "Alle hjerters dag" er kun en handelstands-importert festdag, som kun er til for at de skal tjene penger på ektemenn, kjærester og kjæresteemners varierende engasjement overfor sine eventuelle tilkomne. Jeg er ikke voldsomt opptatt av valentines jeg heller, men når denne diskusjonen kom i gang valgte jeg å gå inn med hud & hår ettersom det var duket for en, etter det jeg kunne se, god diskusjon. 

Det begynte vel med en innledning a lá: "Det må vel ikke være Valentines day for at man skal være glad i hverandre, vise at man er glad i hverandre; og det er mye hyggeligere å få små oppmerksomheter som blomster, gaver, middag, froksost på senga, i hverdagen enn det er å få det på en konstruert "være-glad-i-hverandre" dag!" Jeg kom vel her på å påpeke at jeg ikke akkurat får blomster sånn på ukentlig, månedlig, men heller skuddårslig basis. Det ble et lite opphold, et slags luftrom, i diskusjonen omtrent her. Etter litt videre drodling forlot vi umerkelig diskusjonen. Vi gikk til hver våre ærend, og jeg var faktisk inne i en blomsterbutikk fordi jeg har hatt lyst på noe friskt hjemme som kan motvirke vinterdepresjonen. Orkideen har kneppa igjen, og står litt stusselig med bare blader, og er ikke særlig snakkesalig heller. Etter litt vurdering gikk jeg ut igjen, for, jeg mener, det kunne jo hende? 

Og jeg fikk rrrett! 

Men altså, ikke Valentines-roser, det var trossalt på torsdag, og fordi vi sjølsagt ikke trenger en sånn dag. 

Nesset sa ingenting om Valentinesday da hu fikk sveler til frokost på søndag. 

Like greit.

                                              

Miljøfremmende/

forbruksdempende 3

Advarsel: Noe feminint.

Det er alltid stas med noe nytt. Men, forbruk er skumle greier. På en annen side trenger det jo ikke være nytt heller? Kanskje det har vært noen andre sitt, sånn som fatet til å ha lys på som vi kjøpte på Shalam for 20kr. Fint. og lurt.

En anna ting er alt som blir liggende og skulle vært reparert. Nå har jeg tatt ansvar i smykkeskrinet, kjøpt tang og hengsler(?) og fiksa all ørepynt som var verdt å fikse. Og der dukka det opp tidligere bekjentskaper som jeg må innrømme at jeg  nesten hadde glømt. Men nå er det orden, og behovet, eller rettere sagt ønsket om noe nytt er stagget for denne gang.

En lang dags ferd...

Tross litt startvansker og litt nødvendig styling kvelden før
så kom vi oss avgårde fra Oslo, headed south.

Tidlig på Lilleaker.

Men god stemning! Ballonger er sjølsagt ekstrautstyr.
Følger med bilen.







Men.  så. saaakte.









Vi kjører i 10 kilometer i tiimeeen! oppgitt Nesset. Denne lille episoden førte til heftig ordgemeng både til seg sjøl og andre, og først og fremst synderen. Det var også tilløp til ytterligere kjeft i retning en stk "dum" sjåfør. Til og med (hold fast) utveksling av langfingere vist i speil som en ytterligere spiss på situasjonen. Temperament er sjelden godt synlig utapå, altså.
                                                        

  

Synderen.

 

 Men vi kom fram! Tilbake i sør.

Ikke dette, men dette -nei, ikke sånn, sånn, du skjønner...

Short stories
"Man må skru det te!" Hanne får sagt det.

Det nytter ikke å fortsette å jogge rundt grøten. Kanskje hvis man har et Oslo Maraton i sikte, men ikke hvis hensikten er å få sagt det man skal. Det man har et bilde av på prosjektoren i skallen, og som henger der; enten som en fornemmelse, eller følelse, eller et enda bedre lånt nynorsk ord; kjensle. En kjensle av. Av hva?

Veien fra prosjektoren er innimellom så uendelig lang!

Som en tidlig (som i de første prøvende skritt der en amerikansk tilnærming egentlig gjør det hele umulig..) norsk film der hovedpersonen hele veien forsøker å si at "jeg elsker deg" til sin (som alltid i norsk film..) mildt forvirrede, melankolske ordknappe motspiller, helt fram til slutten hvor sannheten kommer for en dag; man jo ikke kan si det i en norsk film, ettersom man knapt kan si det på norsk uten at rødmingen og ukomfortabelheten i kinosalen, eller i det virkelige liv for den saks skyld; hjemme rundt forkostbordet eller i senga eller ute i et turterreng eller anna terreng eller blant andre tiltenkt passende kulisser hvor en slik erkjennelse skal vise seg å sprenge alle grenser og det blir... stille. (?!)

Men da har man i hvert fall skrudd det til?

For jo tydeligere bildet på prosjektoren er, jo tydeligere blir det som kommer ut. Man kan ikke beskrive Bestefars gamle stolthet av en Skoda hvis man ikke har sett den før, kan man vel? Eller yndlingsbildet som henger hjemme i stua hos mamma og pappa (og som jeg håper blir donert i riktig retning den dagen beslutningen om å ha litt færre bilder på veggen blir tatt)  som er tydelig og klart og forteller meg om fortid, nåtid og framtid når jeg ser på det.

Og uansett hvor godt jeg kjenner deg, eller om jeg kjenner deg, så vil bildet på prosjektoren antagelig vise andre ting og jeg vil kanskje kunne formidle en oppfattelse av deg som du kanskje ikke har oppdaga, eller festa deg noe særlig ved. Altså ei kjensle. Mjuk? Varm hånd. Utålmodig? Sjenert. Nyve i panna.

Dette er boka det forhåpentligvis skal være mulig å skvise noe ut av, etter noen måneder med prosess. Kall den "plateboka." Jeg fikk den til jul, og er fornøyd med tittelen på plata på forsida;
"Short stories"








Det er ikke noe vits i å skru sånn passe tight, man må skru til det ikke går mer, sånn at kun det nødvendige er igjen. Det du vil si, hverken mer eller mindre.
Skarpt skal det være.

Trikken

Jeg vil slå et slag for trikken.
En home-run for trikken.

Det er en grunn til at uttrykket "det går på skinner" er positivt lada, dessverre kan det ikke kobles til NSB om dagen. Derimot kan det definitivt brukes om trikken. Til tross for noen små justeringer og arbeid på skinnene, så kommer den fram.

Min delvis sjølsagte favoritt er 13 trikken. Av mange grunner.
Det klinger godt; tretten-trikken. Syng på nedadgående bevgelse, og du har en fin oppvarmingssang. Dessuten er 13 det definitive yndlingstallet, sjøl om det kanksje har noen skumle konnotasjoner. Men. Det er også sånn at trikk 13 kjører hele veien fra vest til omtrent øst og tilbake igjen, det vil si at hvis man sitter på fra endestasjon til et godt stykke uti (la oss si en halvtime) så har man også foretatt en ganske omfattende kulturreise. Den går fra ganske så kostbare pelskåper, snurpete munner, via store nyinnkjøpte boblejakker, kakifarger, til antrekk tatt rett ut av månedens ELLE, til antrekk fra fjorårets ELLE, til ikke så nyinnkjøpte boblejakker med klar hensikt, gamle sekker, fjällreven, fornuftig bekledning; fordi det antagelig er i moteildet(?). Praktisk i så fall. Vi ender opp et sted hvor vi befinner oss i en god blanding av disse.

Den går også fra Dem, De, og Efter, via diverse språk rundt drammensveien og ambassadene, knirking og "døøh" fra de første =oslo selgerne ved nasjonalteateret, til "jeg bare..og du bare, og han bare og jeg bare DAH!.."ved Oslo city, til mer eksotise gloser lest fra høyre fra Brugata og oppover mot Grünerløkka, hvor det ender i et salig surr av fjällreven (igjen...hvor kommer alle svenskene fra?), høyre-eller venstre leseretning, vintage, " jeg trur jeg skal bygge meg eget studio, nei vent, jeg har en yogatime, men jeg vil jo egentlig bare bli fri og flytte på landet, me løkka er jo nesten landet.."og andre uttrykk i tida.

Men kaffen og pappkrusene er egentlig umulig å se forskjell på, i hvertfall rent standsmessig, anna enn 7eleven, Deli og Narvesen, men de tre er ganske jevnbyrdige, også er det alle de andre som alle egentlig har bestilt pappkrus fra samme levereandør, og det er kun forskjell i designet, egentlig.

Som alt anna.
Men trikken?
Den er blå.

i gang.

Jeg har grua meg litt lenge, men i dag var det en realitet, og nå kan jeg si at det er i gang.

Låter blir veid og faktisk ikke funnet for lette, og kan dermed være med videre i prosessen.
Heldigvis.


Men jeg må komme med noen flere, så da har jeg noe å holde på med i ukene framover også.

Bra.